Markus er ferdig operert! Det hele tok 3,5 timer – en hel evighet for to slitne foreldre som ventet spente og utålmodige (en mer utålmodig enn den andre…) Tror aldri jeg har sjekket telefonen sååå mange ganger før: om lyden var på, om lyden var høyt nok på…

Kirurgen kom å hentet oss og fortalte oss om operasjonen. Tarmen og den delvise blokkeringen: de fikk strukket og sydd det de skulle i tarmen. (enkelt fortalt) De slapp å skjære bort noe og det var bra. Dette har trolig oppstått da han lå i magen. På et tidspunkt under svangerskapet går tarmene ut av babyen og inn i navlesnoren. Når de er ferdigutviklet skal de inn i babyen igjen og da gjøres det en rotasjon. Det er under denne rotasjonen, kirurgen mener at dette har skjedd. Det andre var denne mystiske kulen: den var stor, 2 x 2 cm! Den lå vanskelig til, da den lå rett ved aorta (hovedpulsåren) og inntil bi-nyren. Hele kulen ble fjernet. Kirurgen kunne ikke si hva det var for noe, den er nå sendt til analyse. Vi vil få svar i løpet av et par dager. Det er denne kulen jeg frykter aller mest! Krysser hele meg (Vibeke, takk for utrrykket og dagens latterkrampe!) – for at denne er ufarlig!

Det viktigste er at OPERASJONEN var VELLYKKET!! Kirurgen var fornøyd og jeg ble veldig, veldig glad! Rett etter vi hadde snakket ferdig med kirurgen, ble vi hentet av sykepleieren. Vi kunne se Markus! Endelig var den lange ventetiden over!  Han lå koblet til respirator og hadde KVC ( istedenfor veneflon i hånd eller fot ) og masse andre slanger overalt. Etter å ha bli advart av anestesi legene om hva som ventet, mannet jeg meg opp og gikk inn. Igjen ble jeg noe overrasket over min egen reaksjon. Det var ikke på langt nær så ille som det jeg så for meg. Han lå der, som om han sov. Foruten alle slangene. Vi fikk se arret hans, som går tvers over hele den lille magen hans.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mens vi var der ble det tatt røntgen av han. Dette var for å sjekke at KVC lå som den skulle, hvilket den gjorde. Under røntgen våknet han plutselig til! Han reagerte på det og slo opp øynene og beveget seg. Dette var veldig tidlig, for kirurgen hadde nettopp sagt at han trolig ville sove til imorgen tidlig. Han reagerte også da han hørte stemmen min. Anestesi legen sa at han skulle fortsette å ligge i respirator noen timer til, for å få hvile kroppen.

Han blir liggende på intensiven til imorgen ettermiddag, da kommer han «hjem» igjen til vaktrommet. Jeg er helt utslitt nå, det har vært en lang ettermiddag med mange følelser & tanker. Men nå kan jeg puste godt ut. Jeg gleder meg enormt til han våkner imorgen og jeg kan sniffe litt mer på han!

3 storebrødre hjemme er informert om at bittelillebror er operert og at det gikk fint! Daniel var veldig glad for å høre det og ba meg hilse og gi han et kyss! De to andre var ikke like interesserte i å høre hva mamma fortalte de 🙂

Kjære familie, venner og dere som tar dere tid til å lese bloggen: 1000 millioner takk for alle gode meldinger, sms’ er og mailer jeg har fått de siste dagene! Jeg setter enormt stor pris på alle sammen, at dere tar dere tid til å skrive egne erfaringer og dele med meg. Det er helt utrolig!

Stor klem fra, Linn 💙