Daglige arkiver: 13. februar 2016

Alle jævlige følelser, et normalt, UNORMALT døgn @ Rikshospitalet …

Det eneste kjipe med å ha besøk, er når de reiser igjen. Da blir det så innmari stille… Nå har vi hatt besøk av Sebastian & Jonathan siden igår formiddag. Det var et hyggelig avbrekk fra den vanlige hverdagen på Rikshospitaket. Når jeg er sammen guttene, så glemmer jeg nesten hvor vi er og hvorfor vi er her. Men i det jeg ser guttene løpe avgårde og rope «elsker deg også, mamma» og forsvinner ut døren- blir jeg brått minnet på den uvirkelige situasjonen vi er i.

Klatremus 🐭

Klatremus 🐭

image

 

Vi gjorde ikke det helt store, annet enn å leke! Guttene løp rundt og hilste på alle, spiste brødskiver med nugatti til kveldsmat og vi hadde nesten et normalt, unormalt døgn sammen. Nesten. Det unormale var:

vi var ikke hjemme, men på sykehuset.

lille Markus ikke kunne sove med oss, da vi sov på «foreldreovernattingen» og ikke på avdelingen.

at vi stadig lever i uvisshet og ikke vil få svar før onsdag. Plutselig virket det som en evighet til onsdag og legene skal ha så kalt «tumor-møtet».

Det er i de ensomme stundene at tankene og alle følelsene kommer. Etter jeg ble mamma for snart 7 år siden, har jeg blitt mye mer følsom. Da spesielt når det gjelder guttene mine. Jeg er villig til å gjøre alt jeg kan, så lenge de har det bra! Absolutt alt. Nå står jeg helt hjelpesløs, uten å kunne gjøre noe for lille M! Det er forferdelig følelse! Jeg må innrømme at jeg har tenkt alle tenkelige utfall. Inatt lå jeg våken i mange timer og grublet. Jo mer jeg tenker, jo mer gal blir jeg i hodet. Alt er kaotisk! Jeg blir sint for den minste ting, igår ble jeg sint på Robert fordi han sa en ting og ombestemte seg rett etterpå. (ikke helt vanlig til meg å være og det er da lov å ombestemme seg) Jeg merker selv at jeg er urasjonell i tankegangen. «Hvorfor min sønn?!» har slått meg mange ganger, uten at jeg er blitt klokere. Når jeg tenker dette blir jeg sint, skikkelig forbanna rett og slett! Men inatt gikk det opp for meg – at jeg må igjennom alle disse følelsene! Jeg kan ikke kontrollere utfallet av situasjonen. Det eneste jeg kan kontrollere, er mine egne tanker. Fra nå av, skal jeg tenke at dette går bra og være sterk for lille M sin skyld, storebrødrene og ikke minst min egen skyld.

💙

💙

Nå er det bare få minutter til den aller største storebror, Daniel og bestefar kommer! Jeg gleder meg som bare det til å se han og ha han rundt meg i et døgn. Nok et normalt unormalt døgn …

L 💙