… er det ikke mye fornuftig å finne på. Jeg bare sitter her i sengen og stirrer ut av vinduet når ikke Markus er her. For å få tiden til å gå var jeg i kiosken å kjøpte noen blader. De ligger stadig urørte og kommer vel til å forbli urørte også. Jeg forsøkte å finne noe å se på, på Netlfix eller HBO, men finner ikke noe jeg klarer å konsentrere meg om å se. Jeg bare tenker! Grubler på alt og ingenting. Funderer på hva det kan være i magen til M som ikke er som det skal. Frykter ting. Blir små-gal egentlig…

Jeg har nå «lånt» han fra vaktrommet litt, for jeg liker best å være alene med han. (låne min egen nyfødte sønn, faktisk) Ikke ha sykepleier, leger og andre barn/foreldre rundt meg, sånn som det er på vaktrommet. Det er godt å stirre på han. Jeg liker å stirre på guttene mine når de sover – det høres rart ut, men jeg liker det. Så stryker jeg litt på de, hvisker at jeg elsker de og koser litt mer på de. Hver kveld før jeg legger meg, er jeg inne hos alle 4 og stirrer, hvisker og koser. Det er tøft å være borte fra de tre store guttene også. Jeg savner de enormt, selv om jeg snakker med de alle, flere ganger om dagen.

Det er ganske ensomt å være på sykehus. Spesielt på kvelden/natten, når det er helt stille i gangene og dempet belysning. Jeg må innrømme at jeg har fått et nytt kveldsrituale, det består verken av kos eller stryking. Men av tårer! Jeg gråter mine modige tårer! (begynner å lure på om jeg faktisk liker å gråte, for det føles litt ok ut etterpå…) Se for dette: jeg sitter med er glass med rødt/gult saft (veldig typisk sykehus), pumper melk og gråter mens jeg ser på en eller annen dårlig film på TV… Sånn er kveldene på sykehus når man er alene og kvelden nærmer seg. Klokken 02.00 inatt var jeg sulten og tok med meg M ut i sengen og med IV stativet på slep, for å jakte på litt mat. Der møtte jeg på en av legene fra UL undersøkelsen og ble sittende å prate med han. Han var veldig hyggelig og fortalte meg mer om hva som ventet imorgen. Jeg fikk forklart mer om narkosen – det er noe jeg gruer meg til. Men ble faktisk noe beroliget etter samtalen. Det er ikke uten grunn at Rikshospitalet er landets beste på barn! Jeg føler lille M er i de beste hender og er trygg!

Markus er vel tilbake på vaktrommet og jeg skal gjøre mitt beste for å få noen timer med søvn. Det blir en lang dag igjen imorgen, heldigvis for meg, kommer Robert hit så fort de 3 store guttene er kjørt på skole/brh. Det blir godt å ha han her også!

L 🍀