20. Mars 2006, Ullevål sykehus. Jeg husker det som det var igår, likevel er det gått 10 år siden. Idag. Mamma og guttenes bestemor ligger for døden. Kreften har spredd seg fra leveren og til hele kroppen. Legene sa det var som kreften hadde eksplodert, den spredde seg mye fortere enn først antatt og den var hissig. Veldig hissig! Det er bare få dager siden vi alle innser hva som er i ferd med å skje. Pluto som er på andre siden av verden, rekker ikke hjem før mamma sovner stille inn med nærmeste familie og bestevenninne rundt seg. På samme sykehus som hennes 4 barnebarn er født. Hun rakk aldri å møte de. Dessverre. Guttene har vært med meg på graven hennes flere ganger. Daniel er så stort, så han skjønner at bestemor er død. Han har ofte hatt med ting har har laget til graven. Som tegninger og perler. Sebastian hadde meg seg noen gråsteiner (jeg har ikke hjertet til å fjerne de, så de ligger der enda) han ville legge på graven og han sang litt for bestemor sist vi var der. De to minste skjønner naturlig nok ikke så mye. Vi snakker mye om bestemor. Om at hun ville syns det hadde vært super kult å lek med guttene, at hun ville vært stolt over de og at hun ville passet godt på de. Jeg blir veldig trist når jeg tenker på at mamma aldri fikk oppleve at jeg ble mamma, møte guttene og bli kjent med de.
10 år senere. Bare dager etter fødselen får jeg beskjed om at min nyfødte sønn har kreft. Å få den beskjeden, kan jeg ikke beskrive. Det var helt ubeskrivelig, utenkelig! Jeg hater kreft! Virkelig hater det! Bare ordet kreft gjør meg forbanna, lei meg og usikker. Jeg forbinder kreft med døden. Det er et negativt ord. Derfor var der viktig for oss å fortelle guttene, spesielt Daniel, om Markus selv. Vi ville være de som fortalte de de. Etter samtaler med teamet som hadde ansvaret for Markus, ble vi enige om prøve ufarliggjøre ordet kreft. Fortelle at ikke alle dør av kreft. Heldigvis, fikk legene operert ut kreftsvulsten og Markus er kreftfri! Det jeg syns er skummelt med kreft, er at den rammer uskyldige. Vi har ingen garantier for ikke selv å bli rammet. Mamma verken røykte eller drakk. Hun var sunn, trente og var i god form. Markus, hva «galt» har han gjordt?
Tenk at det har gått ti år siden! 10 år! Det føles som igår, samtidig som om det føles som en evighet siden. Jeg tenker ofte på mamma. Spesielt etter at jeg ble mamma selv. Det høres kanskje rart ut, men mamma og pappa har alltid vært mine store forbilder. Jeg har alltid ønsket å bli mamma, som mamma var for meg. Hun var alltid så tålmodig, snill og omtenksom. Jeg snakket med henne om alt! Blir jeg bare en liten brøkdel så god mamma, som mamma var, da er jeg være fornøyd!
Hver 20.mars har jeg et spesielt rituale. Foruten å besøke graven. Jeg spiser fiskeboller ihver saus, poteter og sånn (kjip) amerikans grønnsaks blanding. Det spiste vi nemlig på sykehuset bare timer før mamma døde. Jeg husker jeg ba om mer hvit saus da fikk jeg streng beskjed » det er bare en skje hvit saus pr porsjon» av kokken. (jeg husker jeg ble skikkelig irritert på han!) Idag kan ta så mye saus jeg bare vil…
Kreftsaken har vært min hjertesak i 10 år og er det stadig. Jeg vil oppfordre alle til å støtte kreftsaken!
L💙