Tilbake til Rikshospitalet for å møte onkologen og kirurgen. Det er spesielt å reise tilbake. Til stedet Markus ble operert og svulsten ble oppdaget. Stedet som var «hjemmet vårt» i flere uker. Det ligger mange følelser igjen der. Denne gangen er det takknemlighet som preger meg mest. Takknemligheten over at legene der faktisk oppdaget svulsten! Det var nemlig en ren tilfeldighet som gjorde at den ble oppdaget.
Det hele startet da lille M var bare noen timer gammel. Han kastet opp (altså ordentlige oppkast, ikke gulp) og det var grønt i starten. Såkalt aspirat. Etterhvert som melkeproduksjonen min kom ordentlig i gang og han spiste mer, endret dette seg til å være helt signalgult! 4 dager gammel kom JM på hjemmebesøk for å veie han, da hadde han gått ned over 16 % av fødselsvekten sin. Noe tydet på at han IKKE fikk i seg nok næring. 5 dager gammel var vi inne på Ullevål. Han ble undersøkt av barnelegen og sendt hjem igjen. 8 dager gammel var vi tilbake på ullevål, stadig bare en rask undersøkelse av barnelegen og noen blodprøver. Jeg ble stemplet som hysterisk mamma og sendt hjem. Til tross for at de begge gangene så fargen og mengden på oppkastet. Jeg begynte å føle at det virkelig var noe som ikke stemte, ingen av de andre guttene hadde noen gang kastet opp sånn. 11 dager gammel var vi på helsestasjonen for å veie han igjen, han hadde gått mer ned i vekt. JM, Hilde ringte da til Ullevål og forklarte situasjonen og vi ble lagt inn kun timer etterpå. Lille Markus var da ganske dehydrert. Han fikk UL undersøkelse og det ble oppdaget en blokkering i tarmen. Han tok røntgen. Han tok kontrastvæske røntgen. Fortsatt ingen som oppdager svulsten på 2 x 2 cm! Vi får beskjed om at vi blir flyttet til Rikshospitalet samme kveld og at han skal opereres dagen etterpå.
Heldigvis undersøkes han av ikke mindre enn 3 leger med UL morgenen han egentlig skulle opereres. De ser svulsten og vil undersøke denne mer, før de legger han på operasjonsbordet. Han legges i narkose for å ta MR bilder. Det besluttes at de ikke ville ta vevsprøve før under operasjonen. Markus legges igjen i narkose for å operere. 3, 5 time bruker de. Det er laaange timer, å vente på at de skal bli ferdige.
Her tilbragte vi mange netter…
6 dager etter den vellykkede operasjonen endrer onkologen navn fra «kul» til «svulst» og min verden raste sammen! Jeg var i en slags sjokktilstand det første døgnet. Husker ingenting, annet enn alle følelsene jeg kjente på. Redselen. Kom min nyfødte sønn til å dø? Sinne. 60.000 barn fødes årlig i Norge, 6 barn får denne kreftdiagnosen, hvorfor akkurat Markus? Kjærligheten. Den enorme kjærligheten til han, han jeg knapt hadde begynt å kjenne. Ensomheten. Til tross for at Robert var der med meg disse 3 dagene/nettene. Frustrasjonen. Over å ikke være nok tilstedet hjemme hos de tre største guttene. Irritasjonen. Over at legene på Ullevål ikke oppdaget denne svulsten. Lettelsen. Over at legene på Rikshospitalet oppdaget den. Takknemligheten. Over vellykket operasjon og at de fikk fjernet hele svulsten.
Denne tiden har vært en skikkelig «ut av meg selv»-opplevelse!
Møtet med onkologen går fint. Vi får stilt de spørsmålene vi har og får svarene vi blir glade for å høre. Markus har ikke større sjanse for å få annen type kreft senere i livet! Den han hadde, er medfødt og ikke arvelig. Han kommer til å følges opp med første MR i mars, deretter trolig UL hver 3. måned i et par år.
Takknemlig. Jeg er takknemlig som bare det! For Rikshospitalet. For familie, venner og alle dere som leser bloggen. For støtte og omtanke i bøtter & spann. Mest takknemlig er jeg for at sønnen min er kreftfri!
en sovende liten pjokk 💙
God helg!
L 💙
