Stikkordarkiv: FruBevers hve

Alle jævlige følelser, et normalt, UNORMALT døgn @ Rikshospitalet …

Det eneste kjipe med å ha besøk, er når de reiser igjen. Da blir det så innmari stille… Nå har vi hatt besøk av Sebastian & Jonathan siden igår formiddag. Det var et hyggelig avbrekk fra den vanlige hverdagen på Rikshospitaket. Når jeg er sammen guttene, så glemmer jeg nesten hvor vi er og hvorfor vi er her. Men i det jeg ser guttene løpe avgårde og rope «elsker deg også, mamma» og forsvinner ut døren- blir jeg brått minnet på den uvirkelige situasjonen vi er i.

Klatremus 🐭

Klatremus 🐭

image

 

Vi gjorde ikke det helt store, annet enn å leke! Guttene løp rundt og hilste på alle, spiste brødskiver med nugatti til kveldsmat og vi hadde nesten et normalt, unormalt døgn sammen. Nesten. Det unormale var:

vi var ikke hjemme, men på sykehuset.

lille Markus ikke kunne sove med oss, da vi sov på «foreldreovernattingen» og ikke på avdelingen.

at vi stadig lever i uvisshet og ikke vil få svar før onsdag. Plutselig virket det som en evighet til onsdag og legene skal ha så kalt «tumor-møtet».

Det er i de ensomme stundene at tankene og alle følelsene kommer. Etter jeg ble mamma for snart 7 år siden, har jeg blitt mye mer følsom. Da spesielt når det gjelder guttene mine. Jeg er villig til å gjøre alt jeg kan, så lenge de har det bra! Absolutt alt. Nå står jeg helt hjelpesløs, uten å kunne gjøre noe for lille M! Det er forferdelig følelse! Jeg må innrømme at jeg har tenkt alle tenkelige utfall. Inatt lå jeg våken i mange timer og grublet. Jo mer jeg tenker, jo mer gal blir jeg i hodet. Alt er kaotisk! Jeg blir sint for den minste ting, igår ble jeg sint på Robert fordi han sa en ting og ombestemte seg rett etterpå. (ikke helt vanlig til meg å være og det er da lov å ombestemme seg) Jeg merker selv at jeg er urasjonell i tankegangen. «Hvorfor min sønn?!» har slått meg mange ganger, uten at jeg er blitt klokere. Når jeg tenker dette blir jeg sint, skikkelig forbanna rett og slett! Men inatt gikk det opp for meg – at jeg må igjennom alle disse følelsene! Jeg kan ikke kontrollere utfallet av situasjonen. Det eneste jeg kan kontrollere, er mine egne tanker. Fra nå av, skal jeg tenke at dette går bra og være sterk for lille M sin skyld, storebrødrene og ikke minst min egen skyld.

💙

💙

Nå er det bare få minutter til den aller største storebror, Daniel og bestefar kommer! Jeg gleder meg som bare det til å se han og ha han rundt meg i et døgn. Nok et normalt unormalt døgn …

L 💙

 

 

Annonser

Ullevål – Rikshospitalet – OPERASJON av Markus nyfødt & tapper gutt! Vektnedgang …

Fredag var det kontrollveiing hos vår JM. Da vi var på Ullevål tirsdag og så at han hadde gått noe opp i vekt, var målet at innen fredag så skulle han ha tatt igjen fødselsvekten sin.

Med en litt rar magefølelse og en «følelse» av at noe ikke stemte med tanke på oppkastet og mengdene av dette, dro vi til veiing. Igjen, han hadde gått ned i vekt. Alt han hadde lagt på seg igjen, var nå borte. Borte i alt oppkastet hans. Dette styrket min mistanke om at det var noe som ikke stemte, enda mer. JM ringte Ullevål og vi dro inn. 3.gangen vi var der på under en uke, denne gangen ble vi lagt inn med en gang.

Natten ble brukt til overvåkning. Det vil si at han ble veiet før og etter amming, alle bleier ble nøye veiet også selv oppkastet, ble veiet. Han fikk selv regulere når han var sulten. Lørdag var det 4 barneleger innom og alle undersøkte de han og tittet på dette helt gule oppkastet – men ingen ble noe klokere. Det ble bestilt UL av magen. UL legen tittet lenge og nøye, mens jeg satt der og hadde en vond klump i magen, min lille nyfødte sønn lå å gråt hele tiden. Etter det som føltes som en evighet sier han at alt ser bra ut, det eneste er noe med tolvfingertarmen, det ser ut til å være en delvis blokkering der. Han vil ha røntgen bilder. Så da ble det røntgen bilder. Igjen ble Markus helt fra seg og gråt hele tiden. Legen skulle titte på bildene og komme tilbake til meg. Markus og jeg gikk tilbake til rommet vårt og han roet seg.

Etter en liten stund kom sykepleieren inn og sier han må legge inn en sonde, for han skal få kontrastvæske for ny røntgen. Samtidig må det tas nye blodprøver fordi hun som gjorde det inatt, ikke tappet nok blod til analyse. (Teite dame, som faktisk kommenterte høyt «hm.. Jeg er litt usikker på om dette holder. Men jeg prøver»  Om hun var usikker kunne hun vel for pokker tatt litt mer blod når hun endelig fant en åre) Denne gangen tok hun Markus med seg ut for at jeg skulle slippe å se at han hadde vondt. (Og det er jeg takknemlig for, for det er forferdelig å se barnet sitt ha vondt – uten å kunne gjøre noe med det)

Klar for ultralyd!

Klar for ultralyd!

Heldigvis kom pappa/bestefar en tur og ble med oss tilbake til røntgen. Jeg ble fortalt at hele undersøkelsen kunne fort ta et par (!) timer. Så det var veldig fint med litt selskap. Etter første runde med kontrastvæsken, bekrefter legen at det er et han trodde: tolvfingertarmen som har en delvis blokkering. Vi var frem og tilbake til nye røntgen serier 4 eller 5 ganger for å se hvordan vesken flyttet seg.

Skeptisk!

Skeptisk!

Markus stakkars var helt utslitt. Som om det ikke var nok for en liten kropp, så måtte han legge inn veneflon. Fordi han begynte å bli så dehydrert at han måtte ha væske i kroppen sin. Pupp hadde han ikke fått siden 12 tiden, da han måtte faste, så sulten var han også. Da det ikke var noen på barneavdelingen som ville prøve å sette en veneflon, ble anestesi overlegen tilkalt (han ble faktisk hentet ut av en operasjon for å prøve sette veneflon) Han prøvde 30 min på hender og føtter – uten hell. Da ble det tilkalt en lege fra prematur avdelingen, hun forsøkte også en god stund.. Uten hell. Tilslutt satt hun den i hodet hans. Dett er visstnok vanlig på nyfødte, da de har så veldig små årer. Så fikk han intravenøst igjennom hodet!

Veneflon i hodet, sonde og masse stikk...

Veneflon i hodet, sonde og masse stikk…

Kirurgisk barneoverlege kom tilbake til oss og fortalte at vi ville bli flyttet over til Rikshospitalet senere for å operere søndag. Lørdag var en lang dag for oss, spesielt for lille Markusen. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg har en tapper, liten gutt! Som har vært igjennom store prøvelser og i tillegg ikke har fått mat på mange timer.

Til slutt idag, vil jeg bare TAKKE familie og venner som har stilt opp for oss disse dagene. Uten dere vet jeg virkelig ikke hva jeg ville ha gjort! Tusen millioner takk! Og jeg må igjen beklage at jeg ikke har svart på alle SMS og mailer, men jeg har vært helt utslitt selv idag. Men det betyr mye at dere tenker på oss! 💙

Linn & Markus 💙

Annonser