Jeg kjenner jeg blir kvalm! Sinnsykt kvalm! Grunnen er den mannlige barnehage ansatte som har forgrepet seg på flere barn. Barnehagen, stedet som skal være det tryggeste stedet for våre små barn? Der de tilbringer store deler av dagen sin. Der mange tar sine første skritt eller sier sine aller første ord. Der de voksne som jobber der, tar vår foreldrerolle mens de er der? Stedet der de tilbringer flere år …
Jeg føler med de små, som har fått en grusom opplevelse! Ingen barn skal måtte oppleve dette. Jeg føler med mammaene og pappaene som opplever dette. Vi har snakket om det det «verste som kunne skje» med guttene våre. Dette er definitivt en av de verste tingene som kunne skje! Jeg kan ikke forestille meg hva jeg ville gjort eller hvordan jeg ville reagert om det hadde skjedd meg. Ei heller forestille meg hva disse foreldede går igjennom.
Det er mange som uttaler seg, psykologer er blandt dem. De oppfordrer oss til å snakke med barna våre om sex og kroppen. Barn helt ned i barnehage alder. At den bare er vår og ingen skal ta på den. Det jeg lurer på, er hva sier dere til barna deres og hvor gamle er de? Daniel er snart 7 år, han har spurt noe, men ikke mye. Han lurte da på hvordan babyene kom i magen. Jeg fortalte han kort og enkelt. Han var fornøyd med svarene han fikk. Sebastian på 2 år, har jeg ikke snakket med. Ikke Jonathan på 1 år heller. Han kan jo knapt si «mamma», så en samtale med han skulle gjort seg. Det er viktig å fortelle de at kroppen deres, er bare deres. At det ikke er barn sin skyld om en voksen tar på de. Og at de må fortelle en voksen de stoler på, om det skulle skje. Men hvordan fortelle det?
L💙
Det lurer jeg på også.. Nå er min 4 uker da, men innen noen år må jeg ha funnet ut hvordan man får frem budskapet på en fin måte slik at han sier ifra hvis noen tråkker over grensa.
Jeg syns det er kjempevanskelig, Forsvarfrue! Altså, hvor mottakelig er de to mellomste på 1og 2 år? Jeg blir ikke så mye klokere på det…
Eg er knallhard på at nei betyr nei. Alltid. Anten det gjeld riving av legotårn, klem fra mormor, erting eller heilt andre ting. Eg aksepterer aldri at nei ikkje blir respektert, og dette er også blant dei få gongene eg grip inn overfor andres barn – altså viss dei ikkjd respekterer nokons nei. Eg meiner det er kjempeviktig å trene på å si og respektere nei, så då er det best om det gjeld alle område. Finjusteringa går på høflege avslag, feks å ta mormor i hånda og si hadet dersom man ikkje vil ha klem. Og eg seier nei sjølv, feks til klem frå snørrete og møkkete unger 😉 (Ikkje viss dei treng trøst etc da.)
Dessutan er det berre lov å ha overraskelseshemmelegheitar (hittil, eldste er 6). Andre hemmelegheitar hvisker vi til kvarandre. Etterkvart blir det skille mellom vonde og gode hemmelegheitar, men dei gode er jo ofte overraskingar, så det er jo eit fint ord.
Eldste min var 5 då ho såg Newtons pubertetsserie. Veldig bra om kropp og kjønn, og toucher innpå kva som er liv og ikkje.
Nei, er nei! Helt enig med deg der 🙂
Ja, er også enig med deg at det må respekteres. Nei er og blir nei, uansett. Overaskelshemmligheter? Hva er det? Newton har jeg ikke sett enda, ikke med eldstemann heller. Men skal huske på det, når den tid kommer og at han spør mer.
Vet jo det finnes en del bøker også, som er beregnet på barn.
Ikke lett dette altså!