Daglige arkiver: 21. april 2016

Oppvåkningen @ Rikshospitalet!

Tiden på Rikshopsitalet går sakte… Jeg sitter stadig titter på klokken. «Skal han ikke snart trilles opp igjen?» «Tenk om de har funnet noe?» Det er ca en time siden jeg bar han ned til undersøkelsen. Han sovnet i armene mine og fikk narkosen i sengen sin. Trolig våknet han ikke før selve narkosen, han bare fortsatte å sove. Det var samme anestesilege som forrige gang så det var litt betryggende at hun var der idag og. Jeg kysset han på pannen og hvisket «mamma elsker deg» i øret hans. Det gikk overraskende bra å gi han fra meg denne gangen. Ikke som forrige gang da han skulle opereres. Da gråt jeg som bare det. Det var et skikkelig Grey’s øyeblikk!

Etter to timer går spesialsylepleieren ned for å hente han. Endelig! Selv med ryggen til og på laaaang avstand, kjenner jeg igjen gråten hans. Han er våken! Allerede! Han var litt omtåket de første minuttene, men kom raskt til seg selv og ga tydelig utrrykk for at han var sulten! Likevel så klarte han ikke helt å få puppen ordentlig i munnen.. Litt hangover etter narkosen, gitt! Kort tid etterpå, var han seg selv igjen og spiste som bare det. Han blir overvåket de neste 24 timene da han er så liten. Det er fordi små barn kan glemme å puste selv etter narkose, da spesielt når de sover.

image

Mer venting. Nå venter vi på ultralyd som skal tas av den lille kroppen. Denne skal tas «en gang i løpet av dagen.» Litt avhengig av når han våkner osv. Fredag er det gjennomgang av bilder og de andre prøvesvarene med onkologen. Frem til da, enda mere venting …

L💙

 

 

Annonser

Lille Markus i narkose @ Rikshospitalet

Klokken 05.00: Markus får siste måltid på en stund. Han må nemlig faste før han skal i narkose igjen. Jeg måtte også ta urinprøve av han. Har du noen gang prøvd å ta urinprøve av en liten guttebaby før? Det er jammen ikke lett skal jeg si deg! Etter litt prøving og feiling (tror jeg) at jeg fikk satt posen ordentlig på. Markus og jeg kjørte tilbake til Rikshospitalet. Klumpen i magen er der stadig og jeg gruer meg skikkelig. Det er annerledes på mange måter nå. Markus er større, han kjenner smerter når de stikker han og gir virkelig uttrykk for at han får vondt eller ikke liker at de undersøker han. (Og da får selvsagt jeg veldig vondt inni mammahjertet)

image

Det første jeg legger merke til da vi kommer, er at sengen hans er klar.  Mest av alt har jeg lyst til å bare kjøre hjem igjen. Jeg gruer meg så sinnsykt! Det er første kontroll og jeg kan ikke annet enn å krysse fingrene, samtidig som om jeg er noe forberedt på det verste. Forsvarsmekanismen igjen. Jeg kan ikke forklare hvor surrealistisk det er å sitte sånn, vente, krysse fingrene og håpe at min lille baby fortsatt er kreftfri! I skrivende stund sitter jeg å venter på at undersøkelsen skal bli ferdig og han skal våkne opp fra narkosen..

Fått på seg den grønne sykehus-skjorten (som var aaaalt for stor!)

Fått på seg den grønne sykehus-skjorten (som var aaaalt for stor!)

L💙

 

 

Annonser