Januar 2016: jeg har født. Min fjerde gutt, Markus. Fødselen tok 29 minutter fra vi parkerte på sykehuset og til han var ute. Jeg tok han imot helt selv. Nok en flott fødselsopplevelse! Jeg er lykkelig og lettet, Kun få dager etter fødselen føler jeg at det er noe som ikke stemmer med han. Han kaster opp hele tiden, helt signalgult og i store mengder! Etter gjentatte undersøkelser og masing på Ullevål, viser det seg at han har en delvis blokkering i tarmen og må opereres. Vi blir overflyttet nytt sykehus. Tilfeldigvis rett før operasjonen oppdager Rikshospitalet en svulst på binyren. 8 lange dager senere får vi svaret, det er den utrolig sjelden krefttypen, Nevroblstom som årlig rammer 0,01 % av 60.000 barn. Min verden faller virkelig i grus …

Fødselsdepresjon rammer langt flere enn man tenker over. Ihvertfall langt flere enn jeg har tenkt over. Det opptrer i ulike grader og oppleves ulikt fra person til person. Det er ikke bare nybakte mammaer som kan rammes, men også pappaer. Og hva er egentlig en fødselsdepresjon? Jeg hadde nettopp født og jeg ble deprimert. Veldig.

Veldig ofte får jeg spørsmålet: hvordan går det med deg? Har du fått hjelp til å sortere ut tanker? Har du hatt noen reaksjon? ( tanker: Markus og kreftdiagnosen hans ) På sykehuset snakket vi masse med sykepleierne der, som forberedte oss på at det kunne komme en reaksjon på et senere tidspunkt og at det var lurt å søke hjelp om/når det skjedde. Jeg har enda ikke hatt den helt store, uventa reaksjonen. Men tanker rundt det har jeg helt klart!  Jeg er så heldig at jeg har kommet i kontakt med en som hjelper meg. Hun bidrar til at jeg kan sortere følelser, tanker og komme meg over «hva om det ikke hadde blitt oppdaget ved en tilfeldighet?» , «hva om han får tilbakefall?» – det å leve med uvissheten er en tung bør å bære. Ihvertfall syns jeg det. Plutselig klarte jeg å si høyt at jeg var redd for at han kom til å dø! Det har jeg aldri sagt høyt før! Ikke engang til Robert. Jeg følte også at jeg ikke hadde fått bearbeidet fødselen. Ikke fordi den gikk fort, men fordi vi rett etterpå ble ufrivillig kastet inn i sykehusboblen og endte med å tilbringe mange uker der.

Det er mange rare følelser som dukker opp når det gjelder barna mine. Det er min jobb å beskytte de her i verden, men nå var jeg plutselig helt hjelpesløs! Uten istand til å kunne bidra med noe som helst. Jeg måtte stole på og tro at dette ville gå bra! Alternativet var mye dårligere. Det er litt på samme måte nå mot andre kreft-kontroll: jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Alt jeg kan gjøre er å tenke positiv. Og det er ikke alltid like lett …

Om jeg skal gi et råd: snakk om følelser! Ikke hold det inni deg! Jeg ble nesten litt overrasket over hvor positivt det har vært å snakk ut om dette. Vi har også snakket og involvert storebrødrene. Daniel er den som forstår mest, Sebastian vet bare at bittelillebror var veldig syk men er nå bra igjen.

💙

Nå gjør jeg så godt jeg bare kan, prøver å tenke gode, positive tanker frem mot neste kreft kontroll som er i august.

L💙