Fredag var det duket for den årlige gatefesten vår. Alle små og store naboer samlet. Langbord i gaten. Griller. God mat. Super stemning. Det var ikke bare barna som la seg (alt for) sent denne dagen. Også jeg. Alt for sent faktisk.
Det var så hyggelig, sitte ute innpakket i ullteppe (det er tross alt norsk sommerkveld/natt vi snakker om, ikke noe tropenatt i sikte med det første) med gode venner. Velvitende om at det var min morgen å stå opp med miniklanen dagen derpå. Likevel ble jeg sittende alt for lenge. Hadde det ikke vært pøsregnet som plutselig kom, hadde vi sikkert blitt sittende enda lenger. Men da ble det brått slutt gitt. Kanskje like greit siden jeg om kun få timer kunne forvente førstemann til å våkne…
Mirakel! Lørdag morgen våknet jeg av at Robert kommer inn, han ville bare si ifra at han tok med seg miniklanen til Sverige. Lørdagsgodt, snus, mat og min største addiction: Nesespray med menthol. I den rekkefølgen. Jeg kunne bare bli i sengen og fortsette å sove. Hørte jeg virkelig rett? Ville han dra til Sverige, en lørdag, alene med de tre minste? Eller spilte han på samvittigheten min, for å få meg til å stå opp? Vel, det vet jeg ikke – men fem min etter at han vekket meg, satt vi alle i bilen på vei mot det store utland. Ti minutter senere angret jeg..
Da vi kom hjem igjen forhandlet jeg meg frem til å gå å legge meg igjen. Og gjett når jeg stod opp? Rett etter fantorangen dukket opp på TV skjermen! For dere som ikke følger med på Barne-TV, vi snakker klokken 17.35!!! «Noen timer» ble 3,5 timer.
Søvn gjør virkelig underverker!
Klem,
Linn 💙