Morsdag. Den dagen var en sånn dag. En dag jeg tenkte ekstra på min egen mamma. Som dessverre døde brått, uventet og alt for ung. Hun hadde hatt brystkreft noen år tidligere, plutselig var kreften tilbake. En eksplosjon av kreftceller sa legene. Hun hadde Hun sovnet inn mens jeg og nærmeste familie satt rundt henne.

Jeg var ikke meg selv på lang tid etter det. Jeg var helt i starten av 20 årene, skullet gifte meg og hele livet lå foran meg. Jeg savnet henne så intenst. Da hun døde, var det som å miste en arm eller ben. En del av meg var borte. Borte for alltid. Det tok meg lang tid å innse at hun aldri ville komme tilbake.

Jeg drømte om henne mye da ble jeg gravid med Daniel. Da savnet jeg mamma ekstremt. Jeg kunne ønske hun var der til å svare på alle spørsmål jeg hadde om svangerskapet.

Nå, 5 svangerskap og gutter senere, savner jeg henne like mye. Savnet har på en måte endret karakter. Det er sjeldent jeg drømmer om henne. Hun henger på veggen og guttene vet hvem bestemor er, de har bare ikke møtt henne. Jeg har fortalt dem at hun ville elsket dem og de ville digget henne. Hadde de bare møttes. Jeg tror hun ville vært skikkelig stolt av dem. Alle og enhver.

De siste dagene har jeg igjen tenkt masse på henne …

Hvordan er ditt forhold til døden?

Klem,

Linn 💙