Dette var en samtale jeg hadde i fjor vår. En merkelig og høyst uforventet samtale. Jeg fikk tydelig beskjed om at hører jeg ikke noe innen 3 dager, er testen negativ. De ville kun ringe ved positivt svar.

Hei! Jeg ringer fra sykehuset. 
Hei! (Lang pause. Jeg fikk nemlig beskjed om at de kun ringer dersom testen er positiv!)
Jeg søker Markus. 
Han er 4 år og ligger faktisk å sover. Jeg er mamma’n hans.
Nervøs latter og lang pause. 
Som du vet, ble han testet. 
Ja … (Nok en lang pause! Mens jeg holdt pusten og tenkte: dette skjer ikke! Han kan ikke ha korona viruset! Han kan bare ikke!)

Du vil kanskje ha resultatet, du? 
Ja …

Testen er negativ. 

Ikke det at jeg trodde den var positiv, men han ble sendt hjem fra barnehagen fordi han hadde sagt han hadde vondt i halsen.

Tilbake til nåtid

Søndag kveld kjente jeg en klump i halsen og en heidundranes hodepine. Mandag tok jeg en test bare for sikkerhets skyld. Jeg vil jo nødig risikere å smitte noen uten å vite at jeg selv er positiv. Testen kom tilbake etter 1 døgn – negativ!

Nå er vi bedt om å avstå fra sosial kontakt i 14 dager. For oss, betyr det at guttene selvsagt skal på skolen og i barnehagen. Men utover det avlyser jeg playdates på fritiden. Ja, barn fra samme kohort kan møtes på fritid. Men det føles som det rette å gjøre likevel.

Hva syns du? Er det greit å fylle huset med mennesker fra samme kohort eller avstår du fra det sosiale som oppfordret?

God kveld i stuen til deg!
Klem

Linn 💙

– som heldigvis begynner å bli bedre!