Jeg har tenkt litt på en sak: Det er noen ting fra barndommen som jeg husker godt, når det gjelder mamma og pappa. Som for eksempel at var mamma lykkelig over at hun hadde fått ny jobb og vi feiret med at hun kjøpte en pose cheese doodles hver til Pluto og meg! #hverdagslykke for mini utgaven av meg! (snakk om å huske spesielle ting)
Mamma og pappa er (var) mine store forbilder. Jeg så opp til de og håpet å bli sånn selv, da jeg ble stor. Nå er jeg blitt sånn passe stor og kan bare håpe jeg har blitt en brøkdel av de.
Har du tenkt på hva du vil at dine barn skal huske fra sin barndom? Jeg har tenkt på det og tenker på det stadig vekk. Sebastian spurte meg nemlig her om dagen «mamma, er du glad eller sint?» Det kom helt ut av det blå, så jeg tittet på han og svarte «mamma er glad». Da så han på meg igjen og spurte «mamma, er du sint eller glad?» Denne gangen sint først. Hæ?! Skjønte han ikke at mamma fortsatt var glad?
Dette fikk meg til å tenke litt. Tror han at mamma er sint, når jeg ikke er sint, så er det jo mye annet han kan misstolke også? Er jeg så dårlig på å uttrykke sinnstemning? Jeg har ingen ønsker om at det skal huske er en mamma som er sint. Spesielt når jeg ikke var sint. Jeg var jo glad! Så hadde vi en lengre prat om det og jeg tror han skjønte at mamma må ikke smile hele tiden for å være glad.
Jeg er veldig opptatt av at guttene skal lære å uttrykke følelsene sine. Om de er sinte, glade eller lei seg. Så ønsker jeg at de skal sette ord på det. Det øver vi på stadig vekk. De er gode på det – på godt og vondt.
Ingen barn skal behøve å oppleve foreldre som krangler. Eller er det ok å krangle foran barna? Diskutere er en annen ting, men krangling mener jeg bør skje uten barn tilstedet. Enig? Her i huset er vi så barnslige, at vi lekeslåss. Noen ganger ser guttene på oss og da stopper verden opp et lite øyeblikk og jeg ser de blir litt usikre (kanskje ikke riktige ord) men så forklare vi at vi tuller, sånn som de gjør når de lekeslåss og er Ninjagoer. Da er de med og kiler og klyper i rompa med oss. Vi er en barnslig familie! Vi lekeslåss, krangler og gjør opp igjen – alle mann!
Har du tenkt på hvordan du oppfattes av barna? Eller av andre for den saks skyld?
Klem,
Linn – ikke sint, men glad 💙
Den der e litt vanskelig altså.. Syns eg.. Fordi persepsjon e skrekkelig relativt fra person te person..
Han på 8 hos oss f.eks, e høysensetiv.. Så for han e litt høgare stemme enn normalt , å beregna som kjefting.. Men han tar inn impulser rundt seg, dobbelt så sterkt som oss andre.. Så når han e glad, då e han overjordisk glad.. Når han e trist, så e det ikkje ende på kor trist han e.. Og når han e sint, så blir Kånå som ein liten kinaputt å rekna i forhold..
Men eg e 100% enig med deg, at krangling ikkje bør skje foran barna.. Heilt klart..
Men som foreldre for 4 barn, så me e begge to.. Så trur eg at andre familier, gjerna observere oss med vantro.. 😂😂 ..
For der dei, gjerna kosa seg på McDonalds, kjøpesenter eller andre offentlige arenaer i fullstendig harmoni.. Kan nok me storbarnsfamilier oppfattes som ett følge med meir eller mindre «kaos» som fortegn.. Me e jo vant med å ha det sånn, men for utanforstående kan det jo nærmast se ut som ett haraball..
Alt handla vel om dei forutsetningane man har på forhånd.. Så man bruke te å tegna seg ett bilde av andre.. Eg har ivertfall i mye større grad enn før, slutta å irritera meg eller lignande.. Øve andre familier, så gjerna «tar litt plass» på ein restaurant eller andre arenaer kor man gjerna treffe på kvarandre..
Sånn sett kossen me foreldre blir oppdatta av Flokken vår… Uff ja.. Det trur eg me får oppsummera når de blir større.. Minst konfirmanter..
Men så lenge man vett med seg sjøl, at det mangen fleire «gode dagar» enn mindre bra..
Trur eg nok me e på pluss siden..
Sånn uansett.. Det så e greit med å gjerna vær ein storbarnsfamilie..
Det e vel at man som foreldre, meir eller mindre aldri har tid te å krangle, eller diskutera..
Man tar ting på sparket, og gjør så godt man kan kan…
Så går det stor sett bra..
😃😃Ha ei strålande helg.. Du og dine.. 😃😃
Frode, jeg er så enig med deg! Jeg har for lengst slutter å irritere meg over hylende barn på flyet/på en restaurant (altså nå er vel strengt talt mc Donalds, det nærmeste jeg kommer «restaurant» med barna 😂) Og helt klart blitt til at vi også tar ting mer på sparket – på alle måter.
Vi får ta en oppsummering når alle barna er store nok – så er jeg helt sikkert at vi begge to er godt over på pluss siden hos barna!
Riktig god helg til deg og dine og!
PS, husk å ikke spise hele riskremen 😂😂
Min 13- åring er fortsatt usikker, men sikker nok til at hun tør spørre om hun er usikker på hva som gjelder. Det er godt å vite. 11- åringen har håndtert ironi siden barnehagen. Begge har ekstreme antenner, men som deg er jeg enig i at følelser skal føles og håndteres. Også de mindre festlige.