Idag er det nøyaktig 1 år siden landet stengte ned forfaller første gang i nyere tid.

I starten sugde jeg til meg absolutt alt av corona-informasjon. Jeg leste alle landets store aviser flere ganger daglig, for å være ajour. Ikke en pressekonferanse ble holdt, uten at jeg så den. Jeg fulgte med på tall og traff ikke andre mennesker. Så ble jeg skikkelig mettet på corona og orket knapt å lese nyheter. Helt til ganske nylig igjen.

Da begynte jeg å følge med tall igjen. Dog bare i kommunen min. Rett og slett fordi jeg stadig hørte om flere barneskoler som hadde påvist smitte. Dermed hele klassetrinn som ble satt i karantene. Kom dette til å skje på vår skole også? Det er så mange spørsmål. Så mye usikkerhet. Når vil dette tar slutt? Vil det bli lockdown igjen? Når kan vi klemme, besøke hverandre og invitere til sosialt samvær igjen? 

Når kan jeg klemme igjen?

Tidligere denne uken snakket jeg med bestevennen min på telefonen. Vi snakket om at vi så hverandre kanskje 3 ganger i hele fjor! Vi snakker sammen jevnlig, men det er ikke det samme som å møtes fysisk. Hun har også en liten sønn jeg knapt kjenner, for jeg har jo ikke fått være tilstede i livet hans. Det syns jeg er veldig rart! Hun har jo vært her i livene til alle mine 5 og så får ikke jeg være der for han.

Dessuten savner jeg å klemme! For jeg er en skikkelig klemmer! Fortsatt syns jeg det er rart å se familie og venner uten å kunne klemme de 💙

 

Om corona var borte imorgen – hva hadde du gjort først da?
Jeg hadde løpt å klemt på alle jeg så!

Her er det innenfor, så jeg byr på en stor KLEM

Linn 💙