Nylig var vi i Stavanger. Der bor også en liten gutt jeg ble godt kjent med på Rikshospitalet i januar/februar da Markus var innlagt. Julian, lille gutten og hans foreldre er veldig spesielle for meg og var med på å gjøre at oppholdet vårt der ble litt hyggeligere i form av at de ble mine venner. Julian har også fått en stor plass i hjertet mitt.
Lille Julian på sykehuset, KAB2, der vi tilbragte mange uker sammen.
Forrige helg var jeg så heldig å få møte de, for aller første gang utenfor Rikshospitalet. For aller første gang fikk jeg holde han, uten uendelig mange ledninger, slanger og apparater rundt han. Det var utrolig koselig! Han smilte, bablet og lo. Det var godt å se at den lille tøffe gutten hadde vokst seg stor og sterk. Dette er desidert den tøffeste gutten jeg noen sinne har møtt. Alt det han har vært igjennom på så kort tid, er langt mer enn en hel familie opplever på et helt liv. Han fyller snart 1 år og det skal feires med hele familien. Markus har selvsagt sendt en liten pakke i posten.
Lille Julian nå 💙
Har du noen ukjente som likevel har fått en stor plass i hjertet ditt? For det er det han egentlig var for meg, en ukjent. Heldigvis er vi blitt godt kjent nå. Jeg gleder meg allerede til neste møte med han, forhåpentligvis i Mars.
Klem,
Linn 💙
ps, bildene er lånt fra Julian sin mamma sin Facebook side, med hennes tillatelse.
Det er så fint å ha plass til og oppleve å bli glad i de mange egentlig ikke kjente.. ukjente er venner vi ikke kjenner, leste jeg en gang . Og hvilken glede.
Jeg har mange på den lista ,- heldigvis.
Men, by the way,- syke barn gjør vondt
Syke barn gjør veldig vondt, ja! Jeg har aldri tenkt over at nyfødte/små barn blir syke før. Dødssyke til og med. Noen dør og. Jeg har ALDRI tenkt den tanken før M tilbragte ukene der og DET var det daglige vi så. Jeg har stor plass i hjertet mitt til mange små ukjente barn 💙
Jeg knyttet noen utrolig sterke bånd med Tiril. Jeg er hennes tante. på lissom.
Jeg var sammen med hennes (ekte) onkel da jeg var 16 år. Vi var sammen i 7 år. Vi har alle sammen god kontakt, hele familien, men da søsteren fødte Tiril var hun veldig syk. Og veldig alene. På Riksen. Så tre ganger i uka, i ukedagene, besøkte jeg dem. I helgene kom folk «hjemmefra» som var et stykke unna på hverdager.
Jeg elsker henne virkelig.
Det er sånn med noen få, de bare får en stor plass midt i hjertet! Det er rart med det, hvor fort man blir knyttet til noen 💙