Før tenkte jeg stort sett verste utfall, uansett. Jeg ville være forberedt på at det verste kunne skje. Just in case liksom. Som regel ble det jo aldri sånn. Kjenner du til det? En liten forsvarsmekanisme på en måte.
Med årene har jeg endret denne tanken. Nå tenker jeg oftere at jeg er takknemlig. Jeg har så mye å være takknemlig for.
Positive tanker kommer man langt med
På en måte føler jeg at denne påsken har brakt oss nærmere hverandre. Kanskje ikke så rart når vi alle, er sammen 24/7 på uke 5. (Jeg har faktisk kommet helt ut av hvilken uke/dag/dato det er 😅) og jeg er takknemlig for at vi alle er friske og raske.
Det er selvsagt ingen tvil om jeg gleder meg til den vanlige hverdagen er tilbake. Ikke minst gleder jeg meg stort til å treffe og klemme familie og venner. Akkurat det vet jeg er et savn for guttene også, å leke med vennene sine. Heldigvis finnes FaceTime!
Hva er du takknemlig for?
Klem,
Linn 💙