På fredag satt jeg koste på markus. Jeg kledde av han alle klærne og strøk over den lille, deilige kroppen hans. Strøk over arret hans etter operasjonen. Jeg husker jeg tenkte «så lite det er nå«. Han var helt nyfødt, kun 13 dager gammel da han ble kreftoperert og da var arret hans over hele den lille magen. Arret er fortsatt litt hardt og kantete å ta på. Det er som et minne om en vond tid jeg ikke vil tenke på til hverdags. Jeg har ikke tenkt på det en stund og enda lengre er det siden jeg har sett på arret som nå.

💙 7 uker og felt kreftfri Markus!

Mens han lå naken på fanget mitt, fortsatte jeg å kose med han og kom til den armene hans. Der. Hva var det for noe? Under den venstre armen hans hadde han et «blåmerke». Jeg skvatt til, spurte Robert om han hadde sett det før og mente han hadde hatt det i 14 dager. What? 14 dager og jeg hadde ikke sett det før? Dette er ikke noe vanlig blåmerke. Og ingen blåmerker har en liten kul og varer i to uker? Gjør de vel? Og blåmerke under armen – hvordan fikk han det? Kan det være en blodåre? Men hvorfor er den da så rar?

For et par uker siden da jeg ble intervjuet av Norsk Ukeblad spurte journalisten meg om jeg ville bekymre meg ekstra for Markus med tanke på kreften og det han har vært igjennom. Da svarte jeg at det var jeg ikke sikker på, kanskje. Kanskje ikke. At det var noe jeg trodde tiden ville vise. Nå kan jeg si med trygghet at jeg ble ganske stresset. Mye mulig at jeg bekymrer meg unødvendig for denne kulen, men kreft og kul er for meg synonymt med dårlige nyheter. Robert og jeg ble enige om at vi avventer til mandag. Dersom den fortsatt er der og er lik som nå, så ringer vi Rikshospitalet og får fremskyndet kreftkontrollen han skal ha i slutten av november. Det er best å være på den sikre siden.

…jeg vet ikke helt hva meningen med dette innlegget var, annet enn at jeg får ut litt tanker og bekymringer..

Klem,

Linn 💙