Jeg har nettopp fått beskjed om at en ung, flott og omsorgsfull venninne og mamma, ikke lenger er med oss.
Jeg hater kreft!
Hun kjempet og kjempet mot kreften til slutten. Men «tapte». Om man kan si at man taper for kreften. Tilbake sitter en ektemann, to små barn, en familie og venner. Mine tanker går til disse to, som mistet sin mamma så alt for tidlig. Jeg kan relatere til det, da jeg selv mistet mamma i kreft. Så tenker jeg på hvordan det hadde vært for guttene å miste meg nå. Bare tanken gjør meg dritredd…
Kreft er så innmari urettferdig! Den rammer de snilleste, de mest uskyldige (som Markus, å bli født med kreft … Som om nyfødt små babyer, skal ha kreft?!) og de sunneste. Hvordan velger kreften sine utfordrere? Det er sjelden jeg sier jeg hater noe, men jeg hater kreft!
Himmelen har fått en ny stjerne 🌟
I juli ifjor skrev jeg om en gutt som ikke overlevde BARNEKREFT; Himmelen har fått en ny stjerne 🌟 (BARNEKREFT) Der kommentere hun «så trist, så trist 😢 Livet kan være urettferdig noen ganger altså» Jeg er så enig med henne, livet er så innmari, innmari urettferdig noen ganger.
Klem,
Linn 💙
