For hver dag som går, er jeg en dag nærmer terminen og det store første-møtet med bittelillebror i magen! Jeg gleder meg masse og det begynner virkelig å gå opp for meg at han snart kommer! Han kan i utgangspunktet komme når som helst, men følger han sine brødre, så kommer han tett opp mot termin. Jeg er veldig avslappet og rolig ( kanskje litt for rolig..) med tanke på fødselen. Jeg er ikke glad i være gravid, liker ikke forandringene som skjer med kroppen – men derimot å føde, det har jeg syntes vært helt magisk! Hver gang! Det har vært tre ganske forskjellige fødsler. Likheten er at jeg kun har hatt akupunktur som smertelindring alle tre gangene.

Daniel: Vannet gikk uten at jeg skjønte det, dagen etter var jeg på kontroll og ble satt i gang med drypp pga infeksjonsfare. 17 timer senere var han født. En lang, intenst fødsel, men aldri såååå vondt som jeg trodde det skulle være. (og jeg har ikke spesiell høy smerteterskel heller ..)

Sebastian: Vannet gikk hjemme, igjen uten at jeg skjønte det. Med andre ord, ikke som på film, der vannet bare fosser og man ikke er i tvil! Fra første rie, gikk det 3 timer til han var født. Dette er den mest smertefulle fødselen, fordi det gikk så fort, men likevel en fin fødsel.

Jonathan: Vannet gikk aldri, så dette ble tatt av JM under fødselen. 5 timer etter første rie var han født. Den mest rolige fødselen av de tre, fordi jeg følte jeg hadde kontroll hele tiden.

oppdatering:

Markus: vannet gikk aldri, ble tatt under fødsel. Han ble født på 29 (!) minutter og 3 pressrier etterpå var han ute. Jeg tok han imot selv og det var helt magisk!

Før jeg fødte Daniel, så jeg for meg at jeg var den som ville skrike høyt under fødsel- sånn at hele Oslo kunne høre det, men det gjorde jeg ikke. Ingen av gangene. Det har heller vært helt motsatt, at jeg knapt har sagt noe. Jeg har heller ikke likt at JM diller og daller med meg, tar på meg, oppmuntrer meg «dette klarer du bra» osv! Jeg har likt best å være i min egen, lille boble.

Når jeg tenker på det som venter nå, så ser jeg frem til det. Tror jeg får føde-kick! Har hatt familie og venner som skal føde og kjenner jeg har vært litt misunnelig, men nå er det altså snart min tur igjen. Det høres helt merkelig ut – det skjønner jeg. Men det er helt sant! Vurderte lenge hjemmefødsel, men Robert ville ikke og da må jeg bare respektere det. Så det blir på Ullevål igjen. Det fine er at vi begynner å bli godt kjent der nå 🙂

Ifølge appen min ( som holder kontrollen for kontrollfreaken ) så er det bare 18 dager igjen til termin, så det er spennende dager  ( netter ) i vente. Jeg har lært å kjenne kroppen min nå og har foreløpig ingen tegn til nært forestående fødsel. Samtidig vet jeg at det kan skje fort, noe det har gjort de to siste gangene – så jeg er glad for at jeg endelig fikk meg til å pakke den berømte fødebagen. Så litt klar er jeg ihvertfall 🙂

Hvordan har din(e) opplevelser av å føde vært? Gruer du deg? Gleder du deg?

L 💙