For få dager siden var jeg nødt til å sette meg med med guttene, for jeg måtte snakke med de om noe viktig. Døden.

Mitt første møte med døden

Jeg husker mitt første møte med døden. Da var jeg 12 år og mistet farfaren min. Han hadde jeg et veldig nært bånd til. Som du kanskje allerede vet, har jeg et veldig tett, nært og godt hold til hele min familie.
Jeg husker mamma og pappa fortalte meg det og jeg ble skikkelig lei meg. Jeg ønsket å være med å se han i kisten før begravelsen, men fikk ikke lov av mamma og pappa. De ønsket å skjerme meg.

Da jeg var i starten av 20 årene mistet jeg 3 av de sterkeste og flotteste kvinnene i mitt liv. Mormor. Mamma. Og farmor. Med mormor og farmor satt jeg alene med de da de sovnet inn. For meg var det helt naturlig og jeg er glad jeg gjorde det.

Dødsangst

Døden har alltid vært en sånn ting jeg faktisk har hatt småangst for. Fordi jeg syns det er utenkelig å ikke være her mer. Hva vil skje med familien min? Hvem skal rydde bort alle tingene mine? Hvem skal holde familien samlet? Du vet, sånne helt dumme ting. Til tross for at jeg har hatt «fine» (om man kan kalle det, det?) erfaringer med døden, syns jeg likevel det skikkelig skremmende å tenke på, at vi alle skal dø. Jeg får fortsatt panikk av å tenke på det. For får så store konsekvenser.
Samtidig er det viktig for meg at guttene ikke tar etter meg der. Jeg har alltid vært åpne med dem om døden. I den grad det har vært naturlig. Det er faktisk ikke så lenge siden vi snakket om Markus og da han hadde kreft. At kreft er noe man kan dø av. Og det vet de jo allerede. Plutselig var det en av de andre som skjønte at lillebror kunne jo faktisk dødd av kreft. Da måtte jeg forklare at det er veldig sjeldent at barn dør. Samtidig måtte jeg si at det kan skje.
Vi har snakket om at gamle mennesker, de vil dø. Det er naturlig. Som igjen har ført til samtaler om at de ikke ønsker at vi skal bli gamle, for da vil vi dø.

Det er ikke lett å snakke med barna om døden, syns jeg. Men jeg prøver og her har vi valgt å være åpne og fortelle, snakke om det.

Guttenes første møte med døden

Jeg må være såpass ærlig og si at jeg syns det var ganske tøft å ta denne samtalen alene med dem. Fortelle dem at farfar nå hadde sovnet inn.

Hva er ditt forhold til døden? Tenker du på det med litt noia, som meg? Eller tenker du overhodet ikke på det?

Klem,

Linn – takknemlig for livet og det jeg har i livet 💙