Forrige fredag fikk jeg en mail som traff meg.

En vi kjenner som samlet inn de høyst nødvendige ting til en familievenn og hennes 6 år gamle sønn. Som flyktet fra mannen som ble tvunget til å være igjen i Ukraina og endte opp i nærheten av her vi bor. Hun var ute etter ting som klær, sko og hygiene artikler. Ting jeg tar for gitt!

Jeg sendte en sms til henne og skrev at jeg hadde både klær og sko til dem begge. Kanskje til og med noen leker.

Kontrasten er stor!

Jeg spurte om guttene kunne finne frem noen leker til 6 åringen. Det var kun en av dem som fant frem to leker han ville gi bort. Hun som hadde sendt mailen, kom å hentet den store esken. En av guttene hadde tegnet en fin tegning til gutten og vi fikk se bilde av han. Brått ble det mye mer virkelig for guttene. De hadde et ansikt til gutten. Etter at hun hadde dratt gikk de på rommene sine og fant frem alt fra ubrukt (!!) LEGO til Superhelter, til de høyst elskede kosebamsene. Som de ville gi bort til gutten. Jeg fant også frem noen typiske pekebøker jeg tenkte ville være praktiske med tanke på at de skal lære seg språket.

Sterkt møtet mellom 2 mammaer

Søndag var hun tilbake for å hente mer. Da hadde hun med seg både mamma`n og 6 åringen i bilen. Jeg fikk hilse på disse to og det gjorde så sterkt inntrykk på meg. Gutten som kom ut og så det stod sykler, sparkesykler og fotballer utover hele gårdsplassen. Han så rundt seg og pekte og snakket. «hus» ble jeg fortalt at han sa.
Dessverre var ikke guttene hjemme, de var på lekeplassen med Pappa’n.

Selv om vi snakket ulike språk, så gjorde ikke det noe. Jeg kan så lett forestille meg å være i hennes situasjon. På flukt fra krigen med en 6 år gammel sønn…

Hun ga meg en klem da de dro og da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Det var så sterkt.

Dagens viktige oppfordring: ser du en venn eller kollega dele et innlegg som etterspør hjelp til det ene eller det andre – så bidra om du kan! Jeg har allerede begynt å finne frem ting til denne mamma’n og sønn flytter videre. For da er det en leilighet som skal innredes.

Klem,

Linn 💙