For få dager siden var jeg nødt til å sette meg med med guttene, for jeg måtte snakke med de om noe viktig. Døden.
Mitt første møte med døden
Jeg husker mitt første møte med døden. Da var jeg 12 år og mistet farfaren min. Han hadde jeg et veldig nært bånd til. Som du kanskje allerede vet, har jeg et veldig tett, nært og godt hold til hele min familie.
Jeg husker mamma og pappa fortalte meg det og jeg ble skikkelig lei meg. Jeg ønsket å være med å se han i kisten før begravelsen, men fikk ikke lov av mamma og pappa. De ønsket å skjerme meg.
Da jeg var i starten av 20 årene mistet jeg 3 av de sterkeste og flotteste kvinnene i mitt liv. Mormor. Mamma. Og farmor. Med mormor og farmor satt jeg alene med de da de sovnet inn. For meg var det helt naturlig og jeg er glad jeg gjorde det.
Dødsangst
Døden har alltid vært en sånn ting jeg faktisk har hatt småangst for. Fordi jeg syns det er utenkelig å ikke være her mer. Hva vil skje med familien min? Hvem skal rydde bort alle tingene mine? Hvem skal holde familien samlet? Du vet, sånne helt dumme ting. Til tross for at jeg har hatt «fine» (om man kan kalle det, det?) erfaringer med døden, syns jeg likevel det skikkelig skremmende å tenke på, at vi alle skal dø. Jeg får fortsatt panikk av å tenke på det. For får så store konsekvenser.
Samtidig er det viktig for meg at guttene ikke tar etter meg der. Jeg har alltid vært åpne med dem om døden. I den grad det har vært naturlig. Det er faktisk ikke så lenge siden vi snakket om Markus og da han hadde kreft. At kreft er noe man kan dø av. Og det vet de jo allerede. Plutselig var det en av de andre som skjønte at lillebror kunne jo faktisk dødd av kreft. Da måtte jeg forklare at det er veldig sjeldent at barn dør. Samtidig måtte jeg si at det kan skje.
Vi har snakket om at gamle mennesker, de vil dø. Det er naturlig. Som igjen har ført til samtaler om at de ikke ønsker at vi skal bli gamle, for da vil vi dø.
Det er ikke lett å snakke med barna om døden, syns jeg. Men jeg prøver og her har vi valgt å være åpne og fortelle, snakke om det.
Guttenes første møte med døden
Jeg må være såpass ærlig og si at jeg syns det var ganske tøft å ta denne samtalen alene med dem. Fortelle dem at farfar nå hadde sovnet inn.
Hva er ditt forhold til døden? Tenker du på det med litt noia, som meg? Eller tenker du overhodet ikke på det?
Klem,
Linn – takknemlig for livet og det jeg har i livet 💙
Jeg tenker helt likt som deg! Helt
Nøya selv, mest for å dø selv, å bli borte fra barna mine. Har akkurat de samme tankene som deg der. Jeg mener at man må våre så ærlig som mulig med barna slik at de forstår bedre uforutsette ting, for man vet jo aldri. Men så klart med måte, det spørs jo på alder og hva dem egentlig forstår av det. Vi hadde en fæl runde for noen år siden hvor det ble mye dødsfall i familien. En onkel døde brått midt på natta, så tanta(kona hans) og så farmor rett etterpå. Vi gjorde feilen fordi barna var så små og snakket mest om eldre og syke mtp døden. Men samma dag og farmor døde så døde en gutt på avd i bhg til guttungen av komplikasjoner etter operasjon. Og da står man plutselig fast. Ikke noe av det man har fortalt stemmer lenger fordi en liten gutt på 5 år døde også❤️ Vær så ærlig som mulig, jeg tror barna forstår mer enn hva vi tror❤️ Jeg tror det er godt å kunne ha en åpen prat om døden, fordi det er noe som påvirker oss alle før eller siden i livet. Da blir det ikke like skremmende❤️
Oj! Det var mye på en gang.
Enig med deg. At ærlighet og åpenhet lønner seg. Tilpasset barnas alder, så klart.
Her har vi jo allerede snakket om at barn også KAN dø, nettopp med tanke på M og kreft. Så vi har «dekket» den, om de får høre om barn som dør. Bare å skrive det, gir meg frysninger. Syns det er så trist.
Dette var på en måte det aller første møte med døden. Og de har reagert veldig forskjellig. Men visstnok akkurat sånn det skal være ifølge deres alder, sier de som kan dette.
Og det er godt å vite.
Det er en utrolig tøff samtale å ta. Måtte ta den for et års tida sida da oldemor til jentan døde. På en måte var det ikke uventa og vi hadde prøvd å forberede dem på det at det kunne skje, men på samme tid så var det vanskelig for dem å ta det innover seg. Når vi da skulle fortelle at oldemor var død, ble spesielt eldste på 7 år engstelig, Kom vi til å dø, bestemor, bestefar, farmor og farfar. Var Farmor lei seg for at mammaen døde? Hvor er oldemor nå? Har hun det vondt? Kom tusenvis av spørsmål, men som sagt engstelsen for at vi også skulle dø var det vanskeligste for henne. Yngste som var nesten fire, reagerte litt annerledes og lurte mer på når var oldemor ferdig å søv, hvorfor skulle hun ligge i kista og på kirkegården. Hver gang vi har kjørt forbi en kirke og kirkegård det siste året, så sier hun at der ligger oldemor. Hun har vel egentlig opplevd en sorg i etterkant og kan noen ganger reagere med å bli lei seg, ta til tårer og si at hun savner oldemor. Men da sier vi at det er jo bra at du savner oldemor og at ho har mange minner/bilder fra tida med ho.
sorg er ikke det letteste å snakke med ungene om, men viktig å la dem reagere på sin måte. Ikke minst vise at vi også kan bli lei oss.
Jeg er enig med deg Nina.
Her var det også en av dem som reagerte som din. Med masse spørsmål, engstelse for å dø selv, engstelse for at vi skal dø .. Nesten litt som da jeg var liten føler jeg.
Men det åpnet opp for en fin, alvorlig samtale. Vi snakket lenge sammen og det var på en måte noe fint likevel.