Klokken 05.00: Markus får siste måltid på en stund. Han må nemlig faste før han skal i narkose igjen. Jeg måtte også ta urinprøve av han. Har du noen gang prøvd å ta urinprøve av en liten guttebaby før? Det er jammen ikke lett skal jeg si deg! Etter litt prøving og feiling (tror jeg) at jeg fikk satt posen ordentlig på. Markus og jeg kjørte tilbake til Rikshospitalet. Klumpen i magen er der stadig og jeg gruer meg skikkelig. Det er annerledes på mange måter nå. Markus er større, han kjenner smerter når de stikker han og gir virkelig uttrykk for at han får vondt eller ikke liker at de undersøker han. (Og da får selvsagt jeg veldig vondt inni mammahjertet)
Det første jeg legger merke til da vi kommer, er at sengen hans er klar. Mest av alt har jeg lyst til å bare kjøre hjem igjen. Jeg gruer meg så sinnsykt! Det er første kontroll og jeg kan ikke annet enn å krysse fingrene, samtidig som om jeg er noe forberedt på det verste. Forsvarsmekanismen igjen. Jeg kan ikke forklare hvor surrealistisk det er å sitte sånn, vente, krysse fingrene og håpe at min lille baby fortsatt er kreftfri! I skrivende stund sitter jeg å venter på at undersøkelsen skal bli ferdig og han skal våkne opp fra narkosen..
Fått på seg den grønne sykehus-skjorten (som var aaaalt for stor!)
L💙
