På kvelden etter jeg fikk vite at Markus ikke hadde noe spredning / nye svulster, så gjorde jeg noe utrolig dumt! Jeg angre som faen allerede. Jeg begynte å Google krefttypen hans. Som dere vet er den utrolig sjelden, den rammer 0,01 % av 60.000 barn født i Norge hvert år. Legene har forklart oss at hvert nye tilfelle er helt individuelt og må behandles deretter. For å sette det litt i perspektiv, i USA er det kun ca 600-650 årlige tilfeller av denne krefttypen. Og hvor mange millioner bor det ikke der? Det endte da med mange tanker i hodet, som lå å kvernet rundt og rundt. «Hva om? Dersom at?» Jeg fikk ikke sove den natten, lå bare å tenkte.. Til jeg holdt på bli sprø!
…. Nå husker jeg hvorfor jeg var så streng (mot meg selv og alle rundt oss) den dagen vi fikk beskjeden, at jeg kun forholdt meg til det legene til Markus sa. Jeg ville ikke verken høre eller se om andre tilfeller, prognose eller lignende. Nå må jeg virkelig minne meg selv på at dette handler om Markus og hans tilfelle kan ikke sammenlignes med de andre. Nå som jeg har fått det litt på avstand, er jeg mer positiv. Heldigvis er det ikke sååå lenge til torsdag -da vi får vite hva legene har tenkt å gjøre, selv om tiden igjen går sakte.
Sånn. Det var dagens utblåsning – skal jeg være positiv og se fremover!
L💙
