Tiden på Rikshopsitalet går sakte… Jeg sitter stadig titter på klokken. «Skal han ikke snart trilles opp igjen?» «Tenk om de har funnet noe?» Det er ca en time siden jeg bar han ned til undersøkelsen. Han sovnet i armene mine og fikk narkosen i sengen sin. Trolig våknet han ikke før selve narkosen, han bare fortsatte å sove. Det var samme anestesilege som forrige gang så det var litt betryggende at hun var der idag og. Jeg kysset han på pannen og hvisket «mamma elsker deg» i øret hans. Det gikk overraskende bra å gi han fra meg denne gangen. Ikke som forrige gang da han skulle opereres. Da gråt jeg som bare det. Det var et skikkelig Grey’s øyeblikk!
Etter to timer går spesialsylepleieren ned for å hente han. Endelig! Selv med ryggen til og på laaaang avstand, kjenner jeg igjen gråten hans. Han er våken! Allerede! Han var litt omtåket de første minuttene, men kom raskt til seg selv og ga tydelig utrrykk for at han var sulten! Likevel så klarte han ikke helt å få puppen ordentlig i munnen.. Litt hangover etter narkosen, gitt! Kort tid etterpå, var han seg selv igjen og spiste som bare det. Han blir overvåket de neste 24 timene da han er så liten. Det er fordi små barn kan glemme å puste selv etter narkose, da spesielt når de sover.
Mer venting. Nå venter vi på ultralyd som skal tas av den lille kroppen. Denne skal tas «en gang i løpet av dagen.» Litt avhengig av når han våkner osv. Fredag er det gjennomgang av bilder og de andre prøvesvarene med onkologen. Frem til da, enda mere venting …
L💙
