Klokken 13.30 idag fikk jeg bære lille Markus inn til operasjonen. Han var våken og tittet rundt seg på veien bort. Jeg hvisket ting til han mens vi gikk bortover gangene og han så på meg med små antydninger til smil. (sånn jeg så det ihvertfall!)  Sykepleieren overtok og trillet han helt inn, døren smalt igjen og der stod vi igjen. (litt mindre Grey’s enn det hadde forestilt meg) Jeg gråt litt og Robert trøstet meg litt, så gikk vi «hjem».

markus kos, rett før han ble trillet inn til operasjonen 💙

Nå sitter vi bare å venter på at legen skal ringe og vi kan løpe opp igjen å se han. Vi ble advart av anestesi legene, at når vi ser han igjen vil han være koblet til respirator, det vil være mye slanger og han vil blø fra såret. Trolig vil han sove lenge etterpå også, kanskje helt til imorgen. Greit å være litt forbrent på hva som venter oss. Det er ganske surrealistisk å sitt å bare vente, når du vet hva han går igjennom to etasjer lengre opp. Uten å kunne gjøre noenting. Vi har ingen andre fornuftige ting å gjøre, vi bare venter. Venter på at telefonen skal ringe.

Pappa/bestefar var innom idag med et nytt deilig LilleLam ullteppe til lille Markus. For han har kastet opp på det han hadde her og ull er varmere og mykere enn sykehus-teppene. Så fikk vi et par super søte, hjemmestrikket tøfler til han. Man blir visstnok ofte kald etter operasjoner, så da har noe for å holde seg god og varm.  Kathrine, tusen tusen takk! Takk for at du tenkt på M, når du har nok å tenke på selv! Du er en engel!

Tusen takk, Kathrine 💙

Ull til etter operasjonen 💙