…venting!

Så er det den tiden igjen. Rett i overkant av 3 måneder er gått, siden forrige gang vi gikk inn dørene på Rikshospitalet. Nå som jeg har vært igjennom et helt år med kontroller, burde jeg vært roligere, ikke sant? Jeg burde stole på at dette går fint! Likevel får jeg stor klump i magen og har mest lyst til å stikke av. Det er noe med stemningen, følelsen, lukten, alle Onkologene og de andre i hvite frakker og ikke minst minnene fra ukene vi bodde der. Bodde der. Rikshospitalet var hjemmet vårt de første ukene Markus levde.

Det første som skjer når vi kommer er ultralyd. Jeg merker at det blir litt større utfordring for hver gang, å få Markus til å ligge rolig. Slik at de kan sjekke nøye, at det ikke er noe tilbakefall. Men idag gikk det overraskende fint, han lå oppå meg og lå rolig nesten 25 minutter! En drøm! Etter UL er det tid for diverse blodprøver og BT målinger. BT målingene idag var fine! På Rikshospitalet har han som regel alltid noe høyt BT – i motsetning til de lange 5 timers målingene vi har hatt på lokal sykehuset. Det store spørsmålet er fortsatt: skal det gjøres noe med den venstre nyren, som er målt til å  fungere? Etter alle prøver er gjort og legene har sett på resultatetene, er det møte med onkologen. 

Jeg blir alltid helt utslitt av disse kontrollene … Det tar på i hodet, skal jeg si deg. Godt det er helg og jeg kan sove lenge imorgen.

Ha en god fredag!

Klem,

Linn 💙