Idag ettermiddag var jeg til gastroskopi. Dette er ren undersøkelse jeg har gruet meg til i mange måneder. Sånn skikkelig gruet meg til. Bare tanken på den tjukke, sorte slangen som skal ned i halsen min… Skrekk og gru!

Jeg fortalte den hyggelig sykepleieren at jeg gruet meg skikkelig og lurte på om vi kunne ha et hemmelig signal om det ble for ille. På mitt signal skulle hun dra ut slangen om jeg fikk ordentlig panikk. Jeg spurte også om muligheten for å gjøre det i narkose, da jeg hadde så panikk for dette. Legen som skulle gjøre det sa at det var mulig, (og der steg håpet mitt betraktelig for å slippe unna idag) men at jeg måtte belage meg på flere nye måneder med venting på time (og der sank håpet igjen) Han spurte om jeg fortsatt ammet, da beroligende jeg fikk ikke var forenelig med amming. Ja, svarte jeg høyt og tydelig og håpet legen ville utsettsette undersøkelsen å sende meg hjem. Men neida, han bare ba meg ikke amme på 24 timer. Så doblet han dosen med intravenøst og jeg husker jeg takket ja til sprayen, som en av dere mente smakte banansprit! Etter dette husker jeg ikke noe før jeg våknet opp et par timer senere hjemme på sofaen!

Gastroskopi / utredning – her trodde jeg stadig kanylen satt igjen, at de hadde glemt den igjen 🤦🏻‍♀️

Altså, jeg husker INGENTING 🤭 Robert sa jeg hadde vært en 10er på skalaen og sett ut som jeg var skikkelig full. Sikkert er flott syn der vi gikk fra sykehuset til bilen med Oskar. Da vi kom hjem, ba jeg han ta ut kanylen i armen min, for den hadde de glemt i armen min. Så sluknet jeg på sofaen og bråvåknet på ettermiddagen…

5 fødsler kan nesten sammenlignes med gastroskopi altså! Så fort. Så greit. Merket ikke noenting. Jeg er fortsatt litt svingstang i hodet og merker jeg snakker litt rart enda, men det går vel snart over.

Tusen takk til dere alle som har tatt dere tid til å ønske meg lykke til idag!

God fredag!

Klem

Linn 💙 ferdig med gastroskopi!