Jeg har tenkt litt på en sak: Det er noen ting fra barndommen som jeg husker godt, når det gjelder mamma og pappa. Som for eksempel at var mamma lykkelig over at hun hadde fått ny jobb og vi feiret med at hun kjøpte en pose cheese doodles hver til Pluto og meg! #hverdagslykke for mini utgaven av meg! (snakk om å huske spesielle ting)
Mamma og pappa er (var) mine store forbilder. Jeg så opp til de og håpet å bli sånn selv, da jeg ble stor. Nå er jeg blitt sånn passe stor og kan bare håpe jeg har blitt en brøkdel av de.
Har du tenkt på hva du vil at dine barn skal huske fra sin barndom? Jeg har tenkt på det og tenker på det stadig vekk. Sebastian spurte meg nemlig her om dagen «mamma, er du glad eller sint?» Det kom helt ut av det blå, så jeg tittet på han og svarte «mamma er glad». Da så han på meg igjen og spurte «mamma, er du sint eller glad?» Denne gangen sint først. Hæ?! Skjønte han ikke at mamma fortsatt var glad?
Dette fikk meg til å tenke litt. Tror han at mamma er sint, når jeg ikke er sint, så er det jo mye annet han kan misstolke også? Er jeg så dårlig på å uttrykke sinnstemning? Jeg har ingen ønsker om at det skal huske er en mamma som er sint. Spesielt når jeg ikke var sint. Jeg var jo glad! Så hadde vi en lengre prat om det og jeg tror han skjønte at mamma må ikke smile hele tiden for å være glad.
Jeg er veldig opptatt av at guttene skal lære å uttrykke følelsene sine. Om de er sinte, glade eller lei seg. Så ønsker jeg at de skal sette ord på det. Det øver vi på stadig vekk. De er gode på det – på godt og vondt.
Ingen barn skal behøve å oppleve foreldre som krangler. Eller er det ok å krangle foran barna? Diskutere er en annen ting, men krangling mener jeg bør skje uten barn tilstedet. Enig? Her i huset er vi så barnslige, at vi lekeslåss. Noen ganger ser guttene på oss og da stopper verden opp et lite øyeblikk og jeg ser de blir litt usikre (kanskje ikke riktige ord) men så forklare vi at vi tuller, sånn som de gjør når de lekeslåss og er Ninjagoer. Da er de med og kiler og klyper i rompa med oss. Vi er en barnslig familie! Vi lekeslåss, krangler og gjør opp igjen – alle mann!
Har du tenkt på hvordan du oppfattes av barna? Eller av andre for den saks skyld?
Klem,
Linn – ikke sint, men glad 💙
