Eg fikk ein liten utfordring av ein medblogger, Linn S. Omre Jakobsen, som står bak bloggen, FruBeversHverdag. Hu lurte på om eg ikkje kunne skriva ein tekst om temaet barnekreft.. Om mine tankar rundt detta temaet.. I tilknytning til Den internasjonale Barnekreftdagen, den 15 Februar.. Eg svarte jo sjølsagt ja.. Fordi detta e jo jaggu meg ett viktigt tema..

Men ka e mine tankar rundt akkurat barnekreft ? .. Eg har jo forsåvidt tenkt på det i ny og ne, vært redd for at mine ungar sko bli ramma.. Men eg har jo aldri fått kjenna det på kropp og sjel, sånn som Linn.. Som fikk  ein sønn med kreft. For det e ein kjennsgjerning at de fleste av oss, ikkje tenke så ulikt som f.eks det eg har gjort.. At forhåpentligvis så ramme det aldri oss.. Det e og utroligt vanskelig å setta seg inn i ein slik situasjon, så det vil eg ikkje begi meg ut på.. Men itte å ha lest FruBeversHverdag, så har eg fått litt meir kjennskap te følelsane rundt detta.. Og ett inntrykk eg gjerna sitte igjen med, både fra å ha lest Linn sin blogg.. Og ikkje minst ein del artikler om andre familier, så har blitt rammet av barnekreft.. Så må vær at i ein sånn situasjon, hente foreldre krefter fra uante kilder.. Spesielt hvis man gjerna har ungar fra før, som man fortsatt må ta seg av.. Og gjerna må fortella ka som foregår, om de e store nok.. Man blir sannsynligvis truffet av ein sånn opplevelse, som lyn fra klar himmel.. Og må på ett uforklarlig vis håndtera detta, der og då.. Man mobilisere ein overlevelses evne man ikkje kan forklara, på nåken som helst måte.. Og e det noe eg blir forbløffa over, så e det akkuarat denna styrken mange finne i sånne situasjoner.. Og man reflektere jo litt over om man innehar denna evnen sjøl, te å henta ut uante krefter for å få dagane te å gå rundt.. I ein sånn altoppslukande intens opplevelse.. Eg e skrekkelig usikker på om eg hadde hatt evnen te det, men at Kånå mi gjerna hadde funnet ein overjordisk styrke.. Det e eg ikkje i tvil om..

Me har aldri hatt ein sånn opplevelse så Linn har erfart, men me har hatt våre utfordringar med våre 4 barn me og.. Eldstemann med feberkramper fra 2-3 års alderen, og dei 3 neste med barneastma.. På ingen måte sammenlignbart, men Eldstemann sine feberkramper e eg glad for at det va Kånå som var heima og måtte håndtera.. Misforstå meg rett, eg e ikkje glad for at hu måtte gjennom det.. Meir for at hu slapp å ha meg der.. Eller at eg måtte vær aleina om det.. Kånå jobba i helsevesenet på den tiå, og hadde nok erfaring fra jobb te å reagera på rett måte.. Eg hadde nok fått panikk i ein sånn situasjon, og garantert gjort alt feil.. Men Kånå opptredde profesjonelt og kalkulert, og fikk ringt ambulanse så tok de med te sjukehus.. Det e nåke med mødre og naturlig evne te å gjerna instinktivt gjør det riktiga, trur eg.. Me mannfolk e gjerna bedre i den neste fasen, med å støtta og vær ei skulder å lena seg på.. Eller gråta på.. Eg vett ikkje.. Kanskje finne man styrken i sammen, når man møte sånne utfordringer.. Og utfylle kvarandre sånn at man klare å komma seg gjennom, ein sånn utfordrande situasjon.. Men ein ting e å komma seg gjennom ein sånn situasjon, når man står midt oppi det.. Ein anna e vel gjerna å klara å begynna å leva igjen, i ittekant..

Uansett utfall.. Både om man miste ett barn, eller om barnet overleve.. Så må man huska det komme ett liv itte sjukdommen.. Sorg e ein lang prosess som man blir nødt te å ta inn over seg, ein eller anna gang.. Ubestemmeligt individuelt.. Men ka med tomheten man gjerna kan føla, itte at ett barn har blitt friskt igjen.. Ka om all styrke for den som har vært sterk, forsvinne i ittekant.. At det e då den forelderen får ein reaksjon, og synke ner i ei hengemyr det e vanskelig å komma ut av.. Då e gjerna den andre part nødt te å vær sterk, lika sterk som partneren sin va i første fase.. Sterk nok for begge to.. Eg har ingen fasitt, det e det ingen så har, trur eg.. Men eg trur me ska vær glad for den eksepsjonelle ekspertisen og erfaringen, me har i det Norske helsevesen.. Akkurat på barnekreft området..

Eg e imponert øve Linn S. Omre Jakobsen, så klare å skriva om sin situasjon.. Som klare å setta ord på sine følelsar og opplevelser, mens sønnen kjempe ein kamp mot barnekreft.. Eg tror det e viktigt at noen gjør nettopp det, sånn at andre fortvila foreldre i samme situasjon.. Gjerna kan finna håp og styrke i ein opprivande situasjon.. At gjerna Linn sin blogg kan hjelpa andre i samme situasjon.. At noen gjerna ser styrken Linn og hennas mann har funnet, og klara og mobilisera sin egen styrke.. Ut i fra deiras erfaringer.. Barnekreft e ein uting, men ikkje nåke man kan «utrydda».. Men eg syns det e fint at nåken kan setta ord og gjerna belysa temaet litt.. Sånn som Linn gjør, med sin blogg..

Gjesteblogger i anledningen Den Internasjonale Barnekreftdagen 15.02.2017,

Frode 

superbloggeren finner du her!