Tirsdagkveld fikk Markus i seg en liten plastbit fra en pakke jeg hadde pakket inn. En liten bit av cellofan klarte han å spise av før jeg fikk tatt pakken fra han. Han begynte å hoste og harke med en gang og jeg prøvde å kjenne i munnen hans etter noe. Litt panisk, da jeg fant ikke noe i munnen og forsøkte derfor å få han til å kaste opp. Han hostet bare opp litt slim, men tydelig fortsatt irritert over dette som satt fast. Jeg forsøkte å gi han flaske med vann – uten hell, plasten var der fortsatt. Da han skulle legge seg rett etterpå, fikk han ikke til å ta puppen. Han ville – jeg merket han var sulten, men han bare brakk seg så fort han fikk puppen inn i munnen. Like etterpå sovnet han på magen, noe han aldri gjør til vanlig. Kort tid etter våknet han av at han hostet og brakk seg igjen. Da ringte jeg legevakten. 2 minutters kjøretur senere ankom vi legevakten. Der stod en legen og to sykepleiere å ventet på oss.

På akutten …

Legen tittet inn i munnen, men kunne ikke se noe. Blodmetningen ble målt til 95 og han hadde høy puls. Legen lyttet på han, heldigvis var lyden fra lungene fine. Så det var ingenting som tydet på at den lille plastbiten var kommet inn der. Jeg ble bedt om å amme han, for å få den videre nedover i systemet. Markus ville, men ville ikke ha pupp – for det gjorde vondt med denne biten i luftrøret. Legen ønsket å sende han til lokal sykehuset for røntgen om han ikke sluttet å brekke seg. Men i det samme tok Markus puppen! Den lille plastbiten hadde tydeligvis flyttet på seg! 🙏🏻

En som lurer på hvorfor mamma bare står der…

Kjempeglad for et kort besøk på legevakten og klar for å komme oss hjem, setter jeg M i bilstolen sin. Uten å feste selene på han, for han gråt og var trøtt. Jeg tenkte at jeg gadd ikke å lage mer dårlig stemning før jeg må. Jeg slang bilnøklene inn på førersetet og smalt igjen døren til M. Akkurat i det jeg hører et klikk. Faen! Akkurat i det jeg skjønner hva det KLIKKET er. Jeg prøvde desperat å røske opp døren. Nyttesløst. Døren sitter bom fast. Markus ser på meg og gråter litt. Av en eller annen merkelig grunn har jeg mobilen min i hånden. Jeg takket høyere makter for at jeg ikke hadde slengt den inn sammen med bilnøklene, selv om jeg slang feil ting fa meg. Jeg fikk tak i Robert som var hjemme med de 3 store guttene. Etter det som føltes ut som en evighet, kom han med ekstra nøkkelen og fikk låst opp!

Trenger jeg å si at jeg var lettet? 🤗 Har du gjordt noe lignende? Passe grusomt, ikke sant? 

L💙