Torsdag. Det er vinterferie på skolen, men de to mellomste er i barnehagen. Jeg mener de har bedre av å være litt sammen andre barn og opprettholde hverdagen sin, da vi er hjemme og ikke skal noe spesielt likevel. Dessuten digger de barnehagen, begge to. Først av alt, må jeg bare si: Jeg er så glad for at vi endelig har normale hverdager igjen! Ikke noe sykehus, operasjon eller leger! For å ha en normal hverdag, trenger man mat. Så lille M og jeg kjørte en rask tur til det «store utlandet» – Sverige for å handle. Fordelen med å bo så nærme grensen.To ting vi alltid handler når vi er der er velling & snus. Jonathan får nemlig ikke sove om man ikke får litt velling på kvelden og denne finner jeg kun der. Endte selvfølgelig opp med alt annet enn det som stod på handlelisten min, for denne glemte jeg på kjøkkenebenken hjemme…Kan jeg skylde på ammetåken?
Småbarnsmamma på handletur!
På ettermiddagen fikk vi besøk av verdens beste Elaine. Hun var med meg å hentet i barnehagen, det er ekstra stas når noen andre enn Robert og jeg henter guttene. Alle guttene er veldig glad i Elaine (og Jonas, samboeren hennes) fordi de er «flinke til å leke» som de sier. Noen ganger vet jeg ikke om det er Elaine & Jonas eller guttene som koser seg mest 😂 Sebastian var frisør idag og fikk pyntet Elaine skikkelig!
Frisøren og «pasienten» ✂️
Nå er det kvelden her snart, både på guttene og meg. Kjenner jeg har noe underskudd på søvn for øyeblikket – så jeg tar til meg alle minutter jeg kan. Kanskje er jeg så heldig at to åringen min vil lese Thomas toget-boken for meg Ikveld og?
Håper du har hatt en fin, vanlig torsdag, du også! 💙
Igår kveld fikk jeg et etterlengtet glass rødvin! (Før noen arresterer meg: så har jeg avklart med legen at det går fint å drikke et lite glass vin, så lenge jeg nettopp har ammet og det går et par tiner til neste amming) Etter hver fødsel har vi hatt som tradisjon å feire med et glass champagne. Markus sin fødsel ble aldri feiret, grunnet et langt sykehusopphold. Igår feiret vi derfor både fødselen, vellykket operasjon og at han er kreftfri! Er ikke det grunn til å feire med et lite glass, så vet ikke jeg!
For første gang på en liten evighet satt Robert & jeg og hadde en hyggelig samtale med mening. Ikke det at samtalene våre ikke bruker å være hyggelige eller meningsfulle, men ofte når guttene er i seng, er tv’n på, jeg sitter med iPaden å blogger og Robert prater i telefonen. Vi pratet om alt og ingenting og det var veldig koselig å snakke med noen som faktisk svarer når jeg snakker til de, i motsetning til Markus. Lille M er blitt en skikkelig mamma-gutt, han skal aller helst ligge inntil/oppå meg 24 timer i døgnet. Jeg er usikker på om han liker Pappa’n sin, for hver gang Robert holder han, begynner han å gråte 😂
Søndag morgen og go’ stemning hos familien Omre Jakobsen! Vi unngikk det store kaviarsølet i håret idag. Gikk for sjokoladepålegg i stedenfor 😂 ! Ballonger har vært det store idag. Ekstra stas når pappa fester de i taket og de ramler ned. Det blir ikke mer moro enn man gjør det til selv!
Ballong konkurranse 🎈
I ettermiddag kommer verdens best tata & bestefar på besøk! Da er det noen som skal få kjørt seg med leking, ballonger, biler og tog 😜 Guttene (og vi) er heldige som ser bestefar en gang i uken, da kommer han for å hente de på skolen og i barnehagen og er med hjem. Det er alltid like stas! Han har vært mye sammen de mens vi begge har vært på sykehuset med Markus. Sebastian ville kun ha bestefar da han våknet på natten, verken mamma eller pappa var gode nok etter bestefar hadde vært her noen netter.
Nå skal resten av søndagen nytes med familien! God søndag til deg!
De siste dagene har jeg pakket nærmere 300 små premier, til små & store tøffe barn som tar blodprøver etc! Det er alt fra såpebobler (som ofte blir brukt for at barn skal trene opp lunger igjen etter operasjoner), hårbøyler, spenner, strikker, sprettballer, snurrebasser, prompeputer, plastelina, puslespill, kortstokker +++ Takket være mange av dere som leser bloggen min, (les mer HER) har jeg donert penger for å kunne kjøpe disse premiene. Det er også mange som har vippset over penger, så jeg har tømt lekebutikken her for små ting!
Jeg håper dette vil kunne glede mange barn! Egen erfaring tilsier at å få en premie etter prøvetaking, alltid er populært! Selv om det ofte er de bittesmå plastdyrene eller noe annet «jalla». Her har jeg prøvd å unngå nettopp sånne leker som ofte bare blir kastet og ikke lekt med. Små premiene ble overlevert barneavdelingen på Rikshospitalet idag til Randi. Hun er en av de mange flotte sykepleierne som hadde ansvaret for lille Markus.
Sponset innlegg! Nordic Print har sponset meg med to sett merkelapper fra vennebyen. Natulig nok valgte jeg Ambus som motiv, da et av rommene på avdelingen på Rikhospitalet heter det. Super enkelt for avdelingen å merke leker, klær etc som tilhører avdelingen!
Sponset merkelapper fra Nordic Print
Jeg retter en stor takk til hver og en av dere som har vært med på dette slik at jeg kan ta med mange, mange små premier til KAB2! En spesiell takk til Nordic Print!
Tilbake til Rikshospitalet for å møte onkologen og kirurgen. Det er spesielt å reise tilbake. Til stedet Markus ble operert og svulsten ble oppdaget. Stedet som var «hjemmet vårt» i flere uker. Det ligger mange følelser igjen der. Denne gangen er det takknemlighet som preger meg mest. Takknemligheten over at legene der faktisk oppdaget svulsten! Det var nemlig en ren tilfeldighet som gjorde at den ble oppdaget.
Det hele startet da lille M var bare noen timer gammel. Han kastet opp (altså ordentlige oppkast, ikke gulp) og det var grønt i starten. Såkalt aspirat. Etterhvert som melkeproduksjonen min kom ordentlig i gang og han spiste mer, endret dette seg til å være helt signalgult! 4 dager gammelkom JM på hjemmebesøk for å veie han, da hadde han gått ned over 16 % av fødselsvekten sin. Noe tydet på at han IKKE fikk i seg nok næring.5dager gammel var vi inne på Ullevål. Han ble undersøkt av barnelegen og sendt hjem igjen. 8dager gammel var vi tilbake på ullevål, stadig bare en rask undersøkelse av barnelegen og noen blodprøver. Jeg ble stemplet som hysterisk mamma og sendt hjem. Til tross for at de begge gangene så fargen og mengden på oppkastet. Jeg begynte å føle at det virkelig var noe som ikke stemte, ingen av de andre guttene hadde noen gang kastet opp sånn.11 dager gammel var vi på helsestasjonen for å veie han igjen, han hadde gått mer ned i vekt. JM, Hilde ringte da til Ullevål og forklarte situasjonen og vi ble lagt inn kun timer etterpå. Lille Markus var da ganske dehydrert. Han fikk UL undersøkelse og det ble oppdaget en blokkering i tarmen. Han tok røntgen. Han tok kontrastvæske røntgen. Fortsatt ingen som oppdager svulsten på 2 x 2 cm! Vi får beskjed om at vi blir flyttet til Rikshospitalet samme kveld og at han skal opereres dagen etterpå.
Heldigvis undersøkes han av ikke mindre enn 3 leger med UL morgenen han egentlig skulle opereres. De ser svulsten og vil undersøke denne mer, før de legger han på operasjonsbordet. Han legges i narkose for å ta MR bilder. Det besluttes at de ikke ville ta vevsprøve før under operasjonen. Markus legges igjen i narkose for å operere. 3, 5 time bruker de. Det er laaange timer, å vente på at de skal bli ferdige.
Her tilbragte vi mange netter…
6 dager etter den vellykkede operasjonen endrer onkologen navn fra «kul» til «svulst» og min verden raste sammen! Jeg var i en slags sjokktilstand det første døgnet. Husker ingenting, annet enn alle følelsene jeg kjente på. Redselen. Kom min nyfødte sønn til å dø? Sinne. 60.000 barn fødes årlig i Norge, 6 barn får denne kreftdiagnosen, hvorfor akkurat Markus? Kjærligheten. Den enorme kjærligheten til han, han jeg knapt hadde begynt å kjenne. Ensomheten. Til tross for at Robert var der med meg disse 3 dagene/nettene. Frustrasjonen. Over å ikke være nok tilstedet hjemme hos de tre største guttene. Irritasjonen. Over at legene på Ullevål ikke oppdaget denne svulsten. Lettelsen. Over at legene på Rikshospitalet oppdaget den. Takknemligheten. Over vellykket operasjon og at de fikk fjernet hele svulsten.
Denne tiden har vært en skikkelig «ut av meg selv»-opplevelse!
Møtet med onkologen går fint. Vi får stilt de spørsmålene vi har og får svarene vi blir glade for å høre. Markus har ikke større sjanse for å få annen type kreft senere i livet! Den han hadde, er medfødt og ikke arvelig. Han kommer til å følges opp med første MR i mars, deretter trolig UL hver 3. måned i et par år.
Takknemlig. Jeg er takknemlig som bare det! For Rikshospitalet. For familie, venner og alle dere som leser bloggen. For støtte og omtanke i bøtter & spann. Mest takknemlig er jeg for at sønnen min er kreftfri!
Lille M og jeg var på kjøpesenteret for å handle noen små ting. Plutselig ringer telefonen, Rikshospitalet ser jeg blinker på telefonen. Skulle ikke kirurgen ringe imorgen, ikke idag? Tumor-møtet er ferdig. Kirurgene, onkologene, patologene og radiografene er ferdig med å diskutere lille Markus. Hundre tanker raser igjennom hodet, et lite øyeblikk vurderer jeg å la være å svare. Jeg ser for scenarioet at jeg får dårlig nyheter, ute blandt masse folk. Med kjelvende stemme svarer jeg…
Kirurgen, Andreas forteller meg at det er «mye positivt med Markus…» Jeg avbryter han, uten å tenke meg om og roper jeg ut «er det noe negativt?» Hjertet mitt slår så fort og jeg holder pusten mens jeg venter på at han skal svare. «Nei!» De er helt sikre på at de fikk med seg hele svulsten og undersøkelsene viser at det IKKE er spredning av kreften og han trenger ikke videre behandling!! Uten å legge merke til det, har bena mine begynt å gå. Vi snakker (jeg får egentlig ikke med meg så mye… Som vanlig når jeg snakker legene…) Han forteller at Markus kommer til å få tett og god oppfølging i mange år fremover. Vi skal inn igjen imorgen, fredag for å møte han og onkologen. Da vil vi få vite hva de tenker videre. Tårene mine renner, denne gangen av lykke! Min lille Markus er KREFTFRI! Vi avslutter samtalen, jeg får summet meg og oppdager at jeg har parkert bilen hjemme. Uten at jeg har fått med meg at jeg gått igjennom hele kjøpesenteret og kjørt hjem. Uten å gjøre de tingene jeg skulle. Men hva gjør vel det? Markus har IKKE spredning!
Et av ordene jeg har brukt mest de siste 3 ukene, et surrealistisk! Hele erfaringen med en nyfødt baby, omstendighetene, bekymringer, operasjon, tilfeldigheten som gjorde at svulsten ble oppdaget, den tøffe beskjeden og nå den gledelige beskjeden… Alt har vært så utrolig surrealistisk! Det er som om luften har gått ut av meg, hodet er tomt – men likevel fullt (om det gir mening?!) Nå skal jeg lande igjen og vinke farvel til den normale unormale hverdagen. Nå kan endelig den normale hverdagen vår begynne!
