Iløpet av den siste dagen har barnekreftsaken blitt min hjertesak. Tusen tusen takk til alle som vil bidra til å hjelpe meg med å hjelpe! Det er helt utrolig hvor positive dere har vært! Om du ikke allerede har fått det med deg, donerer jeg 10-, til små premier til barneavdelingen på Rikshospitalet for hver nye som klikker liker på bloggen Facebook side. Les mer: HER
Det er med glede jeg i skrivende stund kan si jeg er 1200-, fattigere! Foruten om min egen donasjon, har jeg fått vippset inn 1150-, som også er til små premier! Jeg har også fått med meg noen av samarbeidspartnerne mine på give aways til samme formål, jobber stadig med flere. Lørdag var jeg ute en liten tur å fikk kjøpt mange premier: strikker, spenner, hårbøyler, plastelina, sprettballer +++ Disse skal pakkes i små søte poser og pyntes med bånd og kort. Takk for alle bidrag og tusen takk for alle gode tanker til lille M! Vi setter alle utrolig stor pris på dette! Det er selvsagt bare å fortsette å LIKE bloggens Facebook side, jeg donerer mer enn gjerne mer penger til barneavdelingen!
Rasmus er bamsen alle barn får etter narkose/operasjon på Rikshospitalet
Igår var det morsdag og jeg fikk den beste gaven: permisjon og lov til å ta med meg lille Markus hjem til resten av gjengen!
Sånn ser bilen ut etter 16 dager på sykehuset..
Det var godt å være hjemme igjen og være sammen alle guttene mine. Huset bare noe preg av at jeg ikke hadde vært hjemme på en stund. Selv om Robert har klart seg meget bra som stedfortreder som daglig leder i familien Omre Jakobsen! Det gikk hardest utover blomstene mine, de sover visstnok fikk jeg høre. Jeg har ikke vært så takknemlig for hauger med klesvask, total kaos på lekerommet og hybelkaniner som igår! Følelsen av å være hjemme var fantastisk. Følelsen av hverdagen! (normal, unormal hverdag – men likevel hverdag!) Lykken over å legge alle guttene for kvelden, kysse, synge og klemme 💙
De bare sover, fikk jeg høre …
Minst like koselig var det imorges! Å være en del av det herligekaoset på morgenen – Jonathan og Sebastian som leker og ikke skal kle på seg, Daniel som har hull på alle ullsokkene sine, matpakker som skal lages, skolebøker som er mystisk forsvunnet, skift til barnehagen som også er sporløst borte og en lille Markus som ligger å sover. Det var god stemning, ingen sure miner! Jeg kjørte i barnehagen og skolen og tror guttene syns det var fint at jeg leverte de. Jeg vet det er klisje og jeg har sagt det før- men det er virkelig sant: jeg digger hverdagene våre!
Morsdag! Den beste morsdagen! Jeg våknet med to av fire gutter imorges, Daniel og lille Markus. Jeg fikk flotte blomster levert på sykehuset av alle guttene! Jeg fikk kjempekoselige kort som de to mellomste hadde laget i barnehagen. Og vi fikk permisjon! Både Markus & jeg! Etter 16 lange dager fikk vi endelig lov å komme hjem. Om ikke annet, for noen dager! Vi får være hjemme til etter tumor-møtet onsdag. (for er jævlig navn, men det heter visstnok det … )
Skriver et lengre og mer utfyllende innlegg imorgen – nå skal jeg bare nyte en kveld hjemme med hele gjengen min 💙
Det eneste kjipe med å ha besøk, er når de reiser igjen. Da blir det så innmari stille… Nå har vi hatt besøk av Sebastian & Jonathan siden igår formiddag. Det var et hyggelig avbrekk fra den vanlige hverdagen på Rikshospitaket. Når jeg er sammen guttene, så glemmer jeg nesten hvor vi er og hvorfor vi er her. Men i det jeg ser guttene løpe avgårde og rope «elsker deg også, mamma» og forsvinner ut døren- blir jeg brått minnet på den uvirkelige situasjonen vi er i.
Klatremus 🐭
Vi gjorde ikke det helt store, annet enn å leke! Guttene løp rundt og hilste på alle, spiste brødskiver med nugatti til kveldsmat og vi hadde nesten et normalt, unormalt døgn sammen. Nesten. Det unormale var:
vi var ikke hjemme, men på sykehuset.
lille Markus ikke kunne sove med oss, da vi sov på «foreldreovernattingen» og ikke på avdelingen.
at vi stadig lever i uvisshet og ikke vil få svar før onsdag. Plutselig virket det som en evighet til onsdag og legene skal ha så kalt «tumor-møtet».
Det er i de ensomme stundene at tankene og alle følelsene kommer. Etter jeg ble mamma for snart 7 år siden, har jeg blitt mye mer følsom. Da spesielt når det gjelder guttene mine. Jeg er villig til å gjøre alt jeg kan, så lenge de har det bra! Absolutt alt. Nå står jeg helt hjelpesløs, uten å kunne gjøre noe for lille M! Det er forferdelig følelse! Jeg må innrømme at jeg har tenkt alle tenkelige utfall. Inatt lå jeg våken i mange timer og grublet. Jo mer jeg tenker, jo mer gal blir jeg i hodet. Alt er kaotisk! Jeg blir sint for den minste ting, igår ble jeg sint på Robert fordi han sa en ting og ombestemte seg rett etterpå. (ikke helt vanlig til meg å være og det er da lov å ombestemme seg) Jeg merker selv at jeg er urasjonell i tankegangen. «Hvorfor min sønn?!» har slått meg mange ganger, uten at jeg er blitt klokere. Når jeg tenker dette blir jeg sint, skikkelig forbanna rett og slett! Men inatt gikk det opp for meg – at jeg må igjennom alle disse følelsene! Jeg kan ikke kontrollere utfallet av situasjonen. Det eneste jeg kan kontrollere, er mine egne tanker. Fra nå av, skal jeg tenke at dette går bra og være sterk for lille M sin skyld, storebrødrene og ikke minst min egen skyld.
💙
Nå er det bare få minutter til den aller største storebror, Daniel og bestefar kommer! Jeg gleder meg som bare det til å se han og ha han rundt meg i et døgn. Nok et normalt unormalt døgn …
Idag er det hele 14 dager siden Markus & jeg ble lagt inn på Ullevål og så flyttet til Rikshospitalet. 14 dager! Det er lenge, skal jeg si deg…
Idag ble Markus koblet av alle monitorer, cvk’ en ble tatt ut av halsen, sonden ble fjernet fra nesen og det er slutt på intravenøst, fett og vitaminer! Det er en lykke følelse å kunne løfte han opp, uten å tenke på/passe på alle ledninger! Han har fått flytte fra kuvøse-sengen sin og over i «baljen», vi kan ta han med oss hvor vi vil og han får flytte ut av vaktrommet! Han kommer til å ha sin siste natt der inatt, da de to mellomste kommer og skal overnatte med oss inatt. (Han får ikke lov å sove på foreldre overnattingen hvor jeg bor, derfor blir han på vaktrommet en natt til) Imorgen blir vi flyttet ut på avdelingen på vanlig rom. Er ikke dette gla’ nyheter?
Jeg fikk til og med lov å amme han idag! Han følges nøye opp, så han skal veies før og etter ammingen. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle legge ut et bilde helt offentlig av puppen min, men idag feirer vi – så det får bare være. Lille M har tatt igjen fødselsvekten sin og veier nå 3700 gram etter amming!
Endelig amming, etter 12 dager pause 🍼
Om en liten time, så kommer Sebastian & Jonathan, imorgen kommer Daniel, han blir til søndag. Jeg gleder meg enormt! Det blir kjempekoselig! Nå får jeg endelig noe som er tilnærmet likt hverdagen med alle guttene mine 💙 Denne helgen skal virkelig nytes!
