Blogg

Robert, Sebastian og Jonathan har vært hos frisøren å fått sommersveisen! Det er alltid like spennende å klippe de to mellomste. Noen ganger går det veldig fint, mens andre ganger hyles det så hele Østfold hører det. Idag var det en mellomting. Jonathan gråt og skulle virkelig ikke klippe seg. Han satt seg ned på fanget til Robert og fikk Thomas toget (bestikkelse nr 1) på mobilen min med så høy lyd at hele kjøpesenteret skulle kunne høre. Uten at det hjalp. Jeg prøvde meg med en kjeks (bestikkelse nr 2) – heller ikke dette hjalp. Heldigvis har vi en super frisør, som kjenner oss. Hun var utrolig rask og effektiv, så etter 10 minutters hyl, gråt og tårer, var han ferdigklippet. Da var det klart for Sebastian sin tur. Han hoppet opp på fanget mitt og fikk Thomas toget han også. Denne gangen med hell, han ville se på! Jeg merket at jeg jublet litt for tidlige over det, for like etterpå, begynte han å skrike også. Akkurat som om han kom på » jeg klipper meg jo – jeg må gråte / hyle bare litt»! Litt mer trass-gråt dette, så det ble oversett og få øyeblikk etterpå var han også ferdigklippet.

De var begge strålende fornøyde da vi (endelig) sa hadet og klemte Adriana (frisøren) og gikk ut. Da gikk de hånd i hånd og smilte. Kanskje fordi de husket det vi hadde lokket med: Etter frisøren fikk guttene en vaffel som premie, hos tante Ekka. Det er viktig med premie (bestikkelser) etter en hårklipp, kan du tro! Det er rart med det: at å klippe seg, det er skummelt, det! Daniel var akkurat lik da han var mindre. Han påstod at det gjorde vondt da håret falt ned. Heldigvis gjør det ikke vondt lenger 😂 Hva er dine erfaringer med å få barn til å klippe seg? Går det fint? Eller er det uforutsigbart som med guttene mine?

L 💙

Vi har vært ute store deler av dagen. For det meste har vi holdt på i hagen og lekt med den nye leken guttene fikk av sin kusine, Frida igår. Den er helt super! Med båt og bil som kan seile / kjøre rundt i vannet, sluser, pumpe og heisekran. Det tok ikke lange tiden før begge guttene satt  oppi, så jeg er glad jeg fylte med varmtvann. Det fine med denne er at den kan brettes sammen som en koffert, så den tar liten plass når den ikke er i bruk. Dessuten passer den fint i dusjen vår. Jonathan har plutselig fått det for seg at han verken liker å dusje eller bade! Han skal kun bade i boblebadet ute. Så jeg skal prøve å lokke han inn i dusjen med denne …

Ut på tur – aldri sur! Vi gikk en tur for å (prøve) få guttene til å sove litt. Jonathan sover fortsatt litt på dagen, Markus sovner som regel fort  bare han blir lagt i en vogn og Sebastian virket søvning. Jeg skal si deg at å trille en søskenvogn med barn oppi – det er trening på høyt nivå 😂 Jeg fikk min belønning i form av en iskaffe, så da var jeg fornøyd! Guttene var nok enda mer fornøyde, fordi de fikk hver sin cupcake av den snille damen som jobbet der. Etter et lite stopp, gikk vi videre. Klare for å trille dem i søvn. Sebastian var den eneste som sov da vi kom hjem …

På ettermiddagen var en tur hos tante Nina ( kalt «Eiaaa» av Jonathan ) og tante Ekka ( kalt «gakka» av Jonathan. Guttene fikk dagens 3. (!) is og fikk rast fra seg siste rest av energi, før det var natta for dem..

Vi hadde store planer om å få gjort ting ute i hagen/rundt huset, rydde opp rot som ligger å slenger, luke, klippe gress. Få litt orden og gjøre det litt koselig. Men helgen har fløyet avgårde, så vi har helt glemt det. Gjett hva vi skal (prøve å) gjøre neste helg? 😂

Ha en strålende mandag og nyt finværet!

L💜

Januar 2016: jeg har født. Min fjerde gutt, Markus. Fødselen tok 29 minutter fra vi parkerte på sykehuset og til han var ute. Jeg tok han imot helt selv. Nok en flott fødselsopplevelse! Jeg er lykkelig og lettet, Kun få dager etter fødselen føler jeg at det er noe som ikke stemmer med han. Han kaster opp hele tiden, helt signalgult og i store mengder! Etter gjentatte undersøkelser og masing på Ullevål, viser det seg at han har en delvis blokkering i tarmen og må opereres. Vi blir overflyttet nytt sykehus. Tilfeldigvis rett før operasjonen oppdager Rikshospitalet en svulst på binyren. 8 lange dager senere får vi svaret, det er den utrolig sjelden krefttypen, Nevroblstom som årlig rammer 0,01 % av 60.000 barn. Min verden faller virkelig i grus …

Fødselsdepresjon rammer langt flere enn man tenker over. Ihvertfall langt flere enn jeg har tenkt over. Det opptrer i ulike grader og oppleves ulikt fra person til person. Det er ikke bare nybakte mammaer som kan rammes, men også pappaer. Og hva er egentlig en fødselsdepresjon? Jeg hadde nettopp født og jeg ble deprimert. Veldig.

Veldig ofte får jeg spørsmålet: hvordan går det med deg? Har du fått hjelp til å sortere ut tanker? Har du hatt noen reaksjon? ( tanker: Markus og kreftdiagnosen hans ) På sykehuset snakket vi masse med sykepleierne der, som forberedte oss på at det kunne komme en reaksjon på et senere tidspunkt og at det var lurt å søke hjelp om/når det skjedde. Jeg har enda ikke hatt den helt store, uventa reaksjonen. Men tanker rundt det har jeg helt klart!  Jeg er så heldig at jeg har kommet i kontakt med en som hjelper meg. Hun bidrar til at jeg kan sortere følelser, tanker og komme meg over «hva om det ikke hadde blitt oppdaget ved en tilfeldighet?» , «hva om han får tilbakefall?» – det å leve med uvissheten er en tung bør å bære. Ihvertfall syns jeg det. Plutselig klarte jeg å si høyt at jeg var redd for at han kom til å dø! Det har jeg aldri sagt høyt før! Ikke engang til Robert. Jeg følte også at jeg ikke hadde fått bearbeidet fødselen. Ikke fordi den gikk fort, men fordi vi rett etterpå ble ufrivillig kastet inn i sykehusboblen og endte med å tilbringe mange uker der.

Det er mange rare følelser som dukker opp når det gjelder barna mine. Det er min jobb å beskytte de her i verden, men nå var jeg plutselig helt hjelpesløs! Uten istand til å kunne bidra med noe som helst. Jeg måtte stole på og tro at dette ville gå bra! Alternativet var mye dårligere. Det er litt på samme måte nå mot andre kreft-kontroll: jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Alt jeg kan gjøre er å tenke positiv. Og det er ikke alltid like lett …

Om jeg skal gi et råd: snakk om følelser! Ikke hold det inni deg! Jeg ble nesten litt overrasket over hvor positivt det har vært å snakk ut om dette. Vi har også snakket og involvert storebrødrene. Daniel er den som forstår mest, Sebastian vet bare at bittelillebror var veldig syk men er nå bra igjen.

Nå gjør jeg så godt jeg bare kan, prøver å tenke gode, positive tanker frem mot neste kreft kontroll som er i august.

L💙