Kjære mamma.
Det er gått ti lange år siden du pustet for aller siste gang. Ti år! Du døde på Ullevål sykehus, samme sykehuset alle 4 guttene og dine barnebarn er født på. Dessverre fikk de aldri hilse på deg. På Ullevål var vi, den nærmeste familien og Anne, din bestevenninne i det du ikke orket mer og sovnet stille inn. Jeg husker dagen som om det var igår …
Få timer før du sovnet spiste jeg fiskeboller i hvit saus, amerikansk grønnsaksblanding og poteter i kantinen på sykehuset. Jeg ba om mer saus, men fikk strengt beskjed «det er bare en skje saus til hver porsjon!» Idiot husker jeg at jeg tenkte. Et kort måltid etterpå var jeg tilbake ved din side. Jeg holdt deg i hånden, strøk deg over håret og hvisket at jeg var glad i deg i øret ditt. Jeg fortalte deg om innsamlingen jeg hadde startet «alle trenger en klem» og at jeg allerede hadde fått i mange, mange penger.
Du fikk brystkreft noen år før du igjen fikk kreft. Med brystkreften ble begge brystene operert bort og du gjennomgikk beintøff behandling med cellegift etterpå. Jammen ble du ikke erklært kreftfri etter endt behandling! For en lykke! Noen år senere ble du igjen rammet av kreften. Denne gangen en meget eksplosiv og hissig kreft som stammet fra leveren. Du døde kun få uker etter det ble konstantert at det var kreft.
I begravelsen holdt jeg minnetalen din. Idag så fatter jeg ikke hvordan jeg klarte det. Jeg var 23 år, hadde nettopp mistet mammaen min og har aldri likt å holde taler. Kirken var fullsatt av familie, venner, naboer og dine kollegaer. Jeg husker enda deler av talen. Jeg takket deg for alt du hadde lært meg og det forbildet du alltid var for meg og Pluto (min lillesøster). Det var en tøff opplevelse, jeg ikke unner noen.
Innsamlingen «alle trenger en klem» fikk inn over 100.000-, etter begravelsen! Etter kun få dager toppet nettopp denne innsamlingen første plassen over alle privatpersoners innsamling på #krefotforeningen. Nå er det oktober og igjen forkus på brystkreft. Du vet aldri når den rammer deg selv eller en du er glad i – støtt Rosa Sløyfe aksjonen du også 🎀.
klem,
Linn🎀💙🎗
#fuckcancer mamma. Markus. Er DU enig – gi et lite bidrag du og!
Jeg ble intervjuet av VG i forbindelse med innsamlingen min til Kreftforeningen April 2006:
Jo takk, har selv holdt den hånden når pappa trakk sitt siste… høygravid og dritsterk.
Venter egentlig fortsatt på den store sorgen, den er som bølger fortsatt. Men alle sa jeg skulle få en tsunami?
Men ingen sørger likt, og etter 11 år kan jeg avsløre at det fortsatt gjør vondt.
For et utrolig sterkt innlegg, Linn! Takk for at du bruker denne tunge opplevelsen til å sette fokus på en så viktig sak.
En stor klem får du av meg❤️
Louise 💙 Som du vet, kreftsaken har en veldig spesiell plass i hjerter mitt. Det jeg syns er skummelt er at vi ikke har noen garantier for å ikke få det. Altså, tenk på Markus. Min nyfødte sønn ble operert 13 dg «gammel» for KREFT! Det skulle ikke vært mulig!! Jeg hater kreft så innmari….
Takk for klemmen og en god klem tilbake til søte deg! God søndag💙 Og velkommen tilbake til Norge!