Markus er nå 4,5 måned – shit som tiden flyr avgårde! Han er en utrolig kul, liten gutt. Han smiler stort sett hele tiden! Spesielt til storebrødrene sine og fremmede i butikken. Han blir sååå glad om folk ser på han! Ikke som Jonathan, som knapt tør å se på mennesker han ikke kjenner og ihvertfall ikke smile til dem. Markus er ikke så nøye der. Enda. Det kommer vel snart en tid da han ikke skal verken smile eller bable med noen andre enn oss.
Tiden suser avgårde, vi er allerede i Juni. JUNI! Hva skjedde med februar, mars, april og mai? Les det første innlegget da vi fikk beskjed om at han hadde kreft, bare få dager gammel: HER! Jeg føler meg frarøvet den spesielle tiden med Markus som nyfødt. Det å ha han liggende inntil eller oppå meg, snuse inn nyfødt-lukten. Bare kose meg med han. En tid jeg aldri vil få igjen. En tid jeg heller ikke fikk. Nyfødt tiden ble byttet ut med slanger, monitorer, kuvøse, operasjon, kreft og sykepleiere. De hadde ansvar for han, ikke jeg. Ikke vi. Ikke på den måten vi skulle ha ansvaret for han. Jeg blir trist når jeg tenker tilbake på den tiden. Veldig trist og lei meg. Samtidig kan jeg ikke annet enn å være takknemlig. Uten denne erfaringen – om man kan kalle det det, så er det ingen som vet hvordan dagen idag ville vært. Så det er med veldig blande følelser. Mye følelser.
Markus vokser bittelitt for hver dag som går. Han har begynt å gripe etter ting. Han er veldig glad i smykkene mine fra AVAMINI. De er fargerike og trygge for utforskende barnehender og munner. Han har til og med begynt å rulle seg fra mage til rygg og tilbake igjen. Han ruller og ruller! Det er moro å følge utviklingen hans. Det skjer så mye hele tiden nå! Han er putekrig blitt så stor! Robert har til og med gitt han en smaksprøve på grøt. (Det ble med den ene smaksprøven, for jeg har tenkt til å fullamme til han er 6 måneder) Noen dager må jeg minne meg selv på virkelig å nyte tiden og suge til meg alle minner! Jeg er flittig bruker av kamera, for å forevige øyeblikkene med guttene.
L💙
Og plutselig tar de skoa dine på vei ut……….. der er jeg! *sukk*
Ha ha, Anja! Ja, det går fort altså! Hjelp – kunne ønske de kunne være sånn her litt til 😜