Månedlige arkiver: april 2016

Ultralyd og en kveld på Rikshospitalet …

Torsdag. Idag syns jeg tiden har gått ekstremt sakte! Det eneste jeg har gjort, er å gå maaange mil (føles ihvertfall sånn ut) , frem og tilbake, frem og tilbake og frem og tilbake igjen! Med Markus på armen. Vi var en tur oppe å tittet etter noen gamle kjente sykepleiere, men de var opptatte, så vi fikk ikke hilst på de. Markus hadde ultralyd tidligere på dagen. Det gikk greit, det var litt vanskelig å få han til å ligge stille, men de underholdt han etter beste evne. Hun damen som undersøkte han tilkalte plutselig radiografen (som satt å tolket MR bildene hans). Før jeg visste ordet av det, stod de over meg og diskuterte det de så på skjermen. Jeg spurte om de hadde funnet noe. Da svarte de bare at at det ikke så ut til å være noen kuler, men at de måtte sjekke det «andre»! Og sammenligne bilder før de kunne si noe. Hva faen?! Kjente jeg ble kjemperedd, for hva det kan være… Og så må jeg vente helt til imorgen, før jeg får svar.

Ferdig undersøkt!

Ferdig undersøkt!

Vel oppe på avdelingen, ble det mer vandring i gangene… Lille Markus sjarmerte alle sykepleierne og gikk fra arm til arm, så jeg fikk spise middag. (Den deilige middagen jeg har savnet.. Not!) Def er luksus å spise middag med begge hender skal jeg si deg!

Heldigvis fikk vi besøk på kvelden! Av Karina og Trine. Karina har jeg ikke sett siden den dagen jeg vite at Markus hadde kreft. Trine er en gammel venninne, som jeg ikke har sett på en hel liten evighet siden. Det var veldig, veldig koselig! Vi satt å skravlet i flere timer og jeg glemte (nesten) hvor vi var. Så hyggelig var det.

L💙

Barnekreftforeningen @ Rikshospitalet! – støtt en god sak, du også!

Jeg sitter på Rikshospitalet, på avdelingen for barn med kreft og blodsykdommer. Jeg venter på at Markus skal trilles opp fra narkosen. Rundt meg høres stadig barnelatter men også gråt. Små barn som tusler rundt i gangene med IV stativet på slep. Der det henger fult av poser, deriblant cellegift. Livsviktig behandling.

Visste du at årlig får ca 180 barn kreftdiagnosen? Markus er en av de i statistikken for 2016. Mange barn må igjennom beintøffe behandlinger som cellegift og stråling. Små, skjøre kropper. Barnekreftforeningen jobber med mye forskjellig, blandt annet:

-støtte og tilrettelegge forholdene for familiene.

-bedre barnas helhetlige behandlings og rehabiliteringstilbud.

-samarbeide med leger, pleiepersonell og andre som har omsorg for barna.

Dagens oppfording: støtt Barnekreftforeningen! Det koster 250-, for et familiemedlemskap. Da er du med på å støtte en veldig viktig sak!

Støtt en viktig sak 💙

Støtt en viktig sak 💙

L💙

Oppvåkningen @ Rikshospitalet!

Tiden på Rikshopsitalet går sakte… Jeg sitter stadig titter på klokken. «Skal han ikke snart trilles opp igjen?» «Tenk om de har funnet noe?» Det er ca en time siden jeg bar han ned til undersøkelsen. Han sovnet i armene mine og fikk narkosen i sengen sin. Trolig våknet han ikke før selve narkosen, han bare fortsatte å sove. Det var samme anestesilege som forrige gang så det var litt betryggende at hun var der idag og. Jeg kysset han på pannen og hvisket «mamma elsker deg» i øret hans. Det gikk overraskende bra å gi han fra meg denne gangen. Ikke som forrige gang da han skulle opereres. Da gråt jeg som bare det. Det var et skikkelig Grey’s øyeblikk!

Etter to timer går spesialsylepleieren ned for å hente han. Endelig! Selv med ryggen til og på laaaang avstand, kjenner jeg igjen gråten hans. Han er våken! Allerede! Han var litt omtåket de første minuttene, men kom raskt til seg selv og ga tydelig utrrykk for at han var sulten! Likevel så klarte han ikke helt å få puppen ordentlig i munnen.. Litt hangover etter narkosen, gitt! Kort tid etterpå, var han seg selv igjen og spiste som bare det. Han blir overvåket de neste 24 timene da han er så liten. Det er fordi små barn kan glemme å puste selv etter narkose, da spesielt når de sover.

image

Mer venting. Nå venter vi på ultralyd som skal tas av den lille kroppen. Denne skal tas «en gang i løpet av dagen.» Litt avhengig av når han våkner osv. Fredag er det gjennomgang av bilder og de andre prøvesvarene med onkologen. Frem til da, enda mere venting …

L💙

 

 

Lille Markus i narkose @ Rikshospitalet

Klokken 05.00: Markus får siste måltid på en stund. Han må nemlig faste før han skal i narkose igjen. Jeg måtte også ta urinprøve av han. Har du noen gang prøvd å ta urinprøve av en liten guttebaby før? Det er jammen ikke lett skal jeg si deg! Etter litt prøving og feiling (tror jeg) at jeg fikk satt posen ordentlig på. Markus og jeg kjørte tilbake til Rikshospitalet. Klumpen i magen er der stadig og jeg gruer meg skikkelig. Det er annerledes på mange måter nå. Markus er større, han kjenner smerter når de stikker han og gir virkelig uttrykk for at han får vondt eller ikke liker at de undersøker han. (Og da får selvsagt jeg veldig vondt inni mammahjertet)

image

Det første jeg legger merke til da vi kommer, er at sengen hans er klar.  Mest av alt har jeg lyst til å bare kjøre hjem igjen. Jeg gruer meg så sinnsykt! Det er første kontroll og jeg kan ikke annet enn å krysse fingrene, samtidig som om jeg er noe forberedt på det verste. Forsvarsmekanismen igjen. Jeg kan ikke forklare hvor surrealistisk det er å sitte sånn, vente, krysse fingrene og håpe at min lille baby fortsatt er kreftfri! I skrivende stund sitter jeg å venter på at undersøkelsen skal bli ferdig og han skal våkne opp fra narkosen..

Fått på seg den grønne sykehus-skjorten (som var aaaalt for stor!)

Fått på seg den grønne sykehus-skjorten (som var aaaalt for stor!)

L💙

 

 

Lille Markus & jeg på første kontroll/oppfølging @ Rikshospitalet!

Morgenen startet som vanlig, litt i tidligste laget. Guttene ble kledd på og spiste frokost. Sekker ble pakket. Første stopp var barnehagen. Neste stopp var skolen. Til vanlig ville jeg da kjørt rett hjem, men ikke idag. Idag gikk turen til Rikshospitalet og Markus sin første kontroll. Jeg har hatt en klump i magen i flere dager og gruet meg som faen til idag. Til å være her igjen. Alt er nytt igjen. Nye leger, nye sykepleiere. Ikke er vi på KAB2, avdelingen vi tilbrakte flere uker på sist. Denne gangen er vi på avdelingen for barn med kreft og blodsykdommer

image

Vi ble tatt imot av en hyggelig sykepleier, som viste oss rundt. En ny sykepleier kom kort tid etter. Hun målte blodtrykket til Markus, som var litt høyt. Satt på Embla, så blodprøvene ikke skulle være så vonde. Veide han, han veier nå 6410 gram! Så han har gått opp masse! Kort tid etterpå kom legen og undersøkte han. Han ble klareret til morgendagens narkose. Vi fikk permisjon og fikk lov å sove hjemme, men må møte imorgen tidlig igjen. Kryss fingrene for lille Markus og at det bare er gode nyheter!

Litt høyt blodtrykk!

Litt høyt blodtrykk!

L💙