Dette innlegget ble påbegynt 10.02.2016 da Markus og jeg lå innlagt på Rikshospitalet. Før vi fikk vite at han hadde kreft. 

«God morgen @ Rikshospitalet! Igår kveld gikk jeg tidlig fra lille M, alt er relativt, men gikk fra han 22.30, da nattevaktene kom. Han var i ferd med å sovne og da er det greit å gå fra han. Han var mye våken og lå bare å tittet rundt seg og smilte fornøyd. (sikkert fordi han fikk 3 x 5 ml med melk) Vi hadde også besøk av tante Nina på iettermiddagen igår veldig hyggelig. I formiddag hadde vi besøk av Karina, en gammel venninne som fødte samtidig som meg da Sebastian ble født. Vi har ikke sett hverandre på en liten evighet, så det var veldig koselig med et break fra sykehus-boblen.

God formiddag på vei HJEM! Ettersom savnet etter de 3 storebrødrene vokser for hver dag, var det deilig å få innvilget 1 døgn permisjon fra Rikshospitalet, for å reise hjem! Det var nå jeg hadde muligheten til å gjøre det, for når M skal komme i gang med ammingen igjen, blir det umulig! Jeg hadde gledet meg til bilturen hjemover, kjente jeg hadde sommerfugler i magen og gledet meg mer enn et barn på julaften! Robert skulle hente alle guttene tidlig på skolen og barnehagen, så de skulle være hjemme da jeg kom…»

Endelig: kosetid igjen 💙

… men så langt kom jeg aldri! Istedenfor ble jeg kalt inn til visitt med Markus sin lege, en onkolog og Markus sin sykepleier. Det som skulle være den beste dagen på lenge, ble istendfor en av de tyngste dagene i mitt liv.

Det er rart hvordan alt snus opp ned på bare et lite øyeblikk! Tusen spørsmål dukker opp i hodet! Vil han dø? Må han ha mer behandling? Cellegift? Stråling? Har de fjerner hele kulen? Har han spredning? Heldigvis var Markus heldig! Det ble oppdaget veldig tidlig og han ble raskt operert.

Barnekreftforeningen 🎗

Nå er der snart den internasjonale barnekreftdagen, 15.februar 2017. I den anledning ønsker jeg å gjøre oppmerksom på at du kan støtte Barnekreftforeningen her! Dette er en utrolig viktig sak, barna er vår fremtid! Der kan du også kjøpe gullsløyfen. 

Klem,

Linn 🎗

Vi støtter BARNEKREFTFORENINGEN – gjør du?